Det lønner seg å komme tidlig, for det pleier å være fullt på tedansen, skriver Lasse på tekstmelding en lørdag i november. Ryktene om at han har fått egen dansebar i Puerto Rico har nådd Elverum, så venninnegjengen var informert før vi dro, og helt bestemt på at dette må vi også oppleve.

Får alle i humør

Og det med å komme tidlig var det bra vi hadde fått tips om, for stolene både ute og i uterestauranten under tak ble raskt fylt opp. Det ble snakket hedmarking, nordlending og trøndersk, det ble skålt, sunget og danset i ettermiddagssolen. Og i sentrum for det hele:

Lasse som synger, småprater og får alle i humør. Etter få låter er danseplattingen full av danseglade par mens skiltene Lasse Johansens dansebar lyser i bakgrunnen.

Som det meste i livet begynte også denne hendelsen i trubaduren og artisten Lasse Johansens liv som en ren tilfeldighet. Han som begynte som artist allerede i 1966, ble kjent over hele landet som vokalist i Ole Ivars gjennom 15 år, og snakket åpent om sin taterbakgrunn da mange andre fortsatt holdt det skjult, var på ferie i Puerto Rico sammen med samboer Anne Heidi vinteren 2009.

Dette var året da Lasse må ha vært nesten tullerusk av all viraken som ble ham til del. I løpet av sommerhalvåret opptrådte han på Festspillene i Bergen med «Se min ild» – ei samling av taterviser.

Han ble tildelt Vidar Sandbecks kulturpris «Regnbågåbrua», ble kåret til «Årets dansebandmusiker» under Dansefestivalen på Sel, og sannelig kom ikke daværende ordfører Erik Hanstad og kultursjef Line M. Rustad med Elverum kommunes kulturpris under Festspillene i august.

Men nå er det altså vinter, og Lasse er på ferie som så mange andre nordmenn, i Puerto Rico på Gran Canaria.

– En kveld var vi på nattklubb sammen med venner. Nattklubben var eid av en engelskmann. Etter noen øl ble jeg spillesugen, så da den engelske musikeren skulle ha pause, overtok jeg og dro noen låter. Jeg fikk tilbud om fast engasjement på flekken, sier Lasse, som har livnært seg av musikk det meste av livet.

Han dro ned igjen til den engelske nattklubben, og spilte der noen få ganger, men det engelske repertoaret var ikke stort nok.

– Det funka ikke helt med meg på engelsk, så jeg sang en del på en norsk bar i Arguineguin. Så ble jeg spurt om jeg ville spille på lørdager på Tango i Puerto Rico, som det het den gang. Det var et stusslig, gammelt lokale som tidligere var brukt til bowling, og besøket var ikke av det beste. Men det var et bra bulgarsk husband der, så jeg sa vi godt kunne prøve en lørdag, forteller Lasse.

Han vedder ikke huet sitt på at det var han som gjorde utslaget, men faktum er at det var fullt allerede første lørdagen.

Nyter solen på Gran Canaria

Og slik fortsatte det i hele januar, februar og mars. Året er 2011, og Lasse har for alvor fått smaken på å gjøre som trekkfuglene, å dra til sydlige strøk om vinteren.

– Varmen gjør meg godt, sier Lasse Johansen.

–Jeg er blitt 63 år og er stiv og støl i kroppen, jeg sliter med ledd og rygg. Da er det fint tilbringe vinteren på Kanariøyene. Vi leier en leilighet, er blitt residencia, så vi betaler skatt til spanske myndigheter. Anne Heidi har begynt på spanskkurs, og vi begynner å bli kjent med lokalbefolkningen. De er fine, vennlige folk. Det er sosialt og trivelig å være norsk på Gran Canaria.

Han og Anne Heidi reiser ned på høsten, installerer seg for 3–4 måneder. Lasse synger noen dager i uka, ellers nyter de sola, varmen og vennene. Til jul reiser de hjem til Braskereidfoss, men nyttårsaften er Lasse tilbake på scenen i dansebaren. Ikke før etter påske flytter de hjem til Norge igjen.

– Men egen dansebar, da Lasse? Hvordan har det seg?

– Det var eieren av Tango som kom med forslaget høsten 2011. Jeg trodde han fleipet da han foreslo å kalle den Lasse Johansens dansebar, så jeg svarte bare: – Kanskje det?

Men eieren mente alvor med å bruke trekkplasterets navn på dansebaren, og tok kontakt med Anne Heidi for å snakke forretninger.

– Da forsto jeg at det var alvor, og ga tillatelse. Jeg tenkte det ville være god markedsføring av meg i hele Norge, for hit kommer det folk fra alle kanter, forteller Lasse.

Han ble tilbudt betaling for navnebruken, men avslo tilbudet fordi han synes reklamen var godtgjørelse god nok.

Kanskje det er derfor han ikke blir rik av å være trekkfuglspellemann på Gran Canaria.

– Jeg synger så mye at det går butt i butt. Inntektene rekker til å dekke reise, husleie og opphold. Jeg vil ikke synge mer enn det. Jeg er redd for å bruke meg opp så folk blir lei meg. Og for meg skal synginga være artig, og ikke er ork.

Men han synes det er veldig greit å holde stemmebånda i gang, for det blir jo en del synging hjemme i Norge, også. Allsang på Festspillene i Elverum og på dansefestivalen i Sel er fast, og Lasse Johansens orkester har fortsatt oppdrag.

I novemberuka vi møtte Lasse, sang han lørdag og søndag på sin egen dansebar, og så var det allsang hos Canarisamen onsdag kveld.

Vi fant fram til en bar inne på kjøpesenteret midt i Puerto Rico, stappfull av nordmenn. Et norsk og et samisk flagg i ei urne på bardisken forklarte navnet på baren: samen på Kanariøyene. Det viste seg at han var spanjol, het Carlos og tappet øl i joggebukse og samelue.

Lasse leverte varene også denne gangen, under kummerlige forhold med dårlig lydanlegg og skrålende feriegjester som ble mer og mer høyrøstet etter som glassene ble tomme.

Til jul reiser Lasse hjem til Norge, for å feire hvit jul, synge og spille.

– Lasse Johansens orkester spiller på Heia andre juledag, og så spiller jeg på den gamle skolen min i Nordaberget i Våler fjerde dag jul.

Nyttårsaften er jeg tilbake på Lasse Johansens dansebar i Puerto Rico.

– Musikk er et universelt språk som påvirker folk. Det er ren mentalhygiene. Dette fortsetter jeg med så lenge jeg har helsa, sier Lasse Johansen.

SE VIDEO FRA DANSEBAREN TIL LASSE HER: