Februar 2015: Slaget på Midtskogen i Elverum gjenskapes med et hundretalls uniformerte statister i filmen Kongens nei. Blant dem er en spretten, blid ung mann, med klar kampvilje og kjappe replikker som bryter litt på finsk. Litt lenger bort på filmsettet står en annen, litt eldre kar. Fortsatt like blid, nesten like spretten, og med akkurat de samme kjappe replikkene.

Nå er Fredrik Seeberg (94) klar for å se den ferdige filmen, der Arthur Hakalahti Eilertsen (22), har rollen som veteranen fra Midtskogen.

– Jeg gleder meg skikkelig. Men det er helt uvirkelig at det som skjedde med meg har fått plass i filmen!

Den finske aksenten har han fra oppveksten i Helsingfors. Mor fra Oslo og far fra Drammen flyttet til Finland på grunn av farens jobb i trelastindustrien. Der ble Fredrik født. En aktiv kar som spilte fotball og bandy på finsk toppnivå. Da han hadde ett år igjen på handelsgymnaset, i november 1939, brøt den finske vinterkrigen ut.

– Det kom ikke som noe sjokk, og kunne ikke sammenlignes med da tyskerne okkuperte Norge et halvt år senere. Vi var nok litt hjernevasket i vårt forhold til russerne, men sannheten var at de fleste finner bare hadde ventet på at dette skulle skje. Jeg ble med i heimevernet fra jeg var 15 år, akkurat slik som alle vennene mine. Det var naturlig for oss å melde oss som frivillige i vinterkrigen, siden vi hadde våpenopplæring.

Han kjempet i to måneder. Men som norsk ungdom i Finland, måtte Fredrik avtjene verneplikten i Norge innen han var 21 år, ellers ville han få finsk statsborgerskap.

– Faren min ville nok også gjerne få meg vekk fra krigen i Finland. Så han presset på for at jeg skulle inn i Garden i Norge. Jeg var egentlig ett år for ung – og for lav. Legen lo godt og hevdet jeg var god til å strekke meg, da jeg ble målt inn akkurat på kravet 1,72!

– Men ved hjelp av den finske militærattacheen kom jeg inn. Jeg startet tjenesten på Jørstadmoen 1. mars. En måned senere gikk vi på ski over fjellet til Terningmoen. Vi hadde ikke vært der mer enn noen få dager, da vi på morgenen 9. april fikk beskjed om at tyskerne hadde okkupert alle kystbyene. Etter en time fikk vi ordre om å mobilisere, for tyskerne var på jakt etter kongefamilien.

De var på veg mot Elverum, men på hver side av Midtskogen var det en bru, som vi sperret med tømmerstokker. Målet var å få tyskerne så nær oss som mulig, for så å angripe. Men ingen hadde regnet med at det var så mange mennesker på flukt fra Oslo-området. De kom i biler, men måtte bare sette dem igjen i grøfta og gå videre til fots. På grunn av all trafikken, kom ikke de tyske soldatene så tett på som vi ønsket, sier han.

Troppene måtte flyttes. Imens åpnet tyskerne kraftig ild. 40–50 gardister, og like mange fra Elverum skytterlag, var i full krig. Kampene varte ikke så lenge, men sjefen for Gestapotroppen ble såret, og døde dagen etter på sjukehuset. Fire andre tyske soldater døde også.

Fredrik var desidert yngst. Men han var kampklar. I dagboknotatene til sersjant Brynjar Hammer, skriver befalet om den norsk-finske soldaten, som tross sin unge alder er iskald når det gjelder.

– Historien gjenskapes korrekt. Men det er én ting: De har skrevet inn at de andre soldatene herjet litt med meg fordi jeg var yngst. Det ville jeg aldri latt mine medsoldater gjøre!

Fredrik Seeberg, soldat under andre verdenskrig

 

Når de blir bedt om å hvile før angrepet, sliter flere med å få sove. Men Fredrik bare putter jakka under hodet og er borte. Så braker det hele løs. Utpå natta kaster tyskerne en håndgranat som eksploderer rett ved 17-åringen, og hele brystkassa flerres åpen.

– Ole, en av de sivile jeg kjempet med, dro meg inn i en sidebygning. Lungene hang utenpå kroppen, det var jo ikke bra.

 

Men der ble jeg liggende igjen, for tyskerne kom tilbake. Etter hvert kom tyske befal også inn der jeg lå. De var brutale. Men heldigvis kom det også noen tyske sanitetsfolk. De dempet befalet og ga meg førstehjelp. Da Ole kom tilbake, bar han meg til en lastebil som sto bak sperringene, og fikk kjørt meg til sjukehuset.

Hadde Fredrik kommet fram noen minutter senere, ville han ikke overlevd. 17-åringen lå da også en og en halv måned på sjukehuset i Elverum, og opplevde bombingen 11. april, da løse deler falt både fra tak og vegger.

Men bygningen sto. Så fort han frisknet til, dro Fredrik tilbake til Finland, der han på nytt meldte seg til krigstjeneste i den finske hæren.

– Jeg kunne jo ikke bli gående hjemme og slenge! St. Hansaften var jeg og noen kamerater samlet hjemme hos meg. Det var en lørdag. Vi tok hverandre i hånden på at vi skulle melde oss mandag. Og det gjorde vi, sier Fredrik, like nøkternt som om han snakket om å rydde snø.

I fortsettelseskrigen fikk Finland etter hvert støtte av Tyskland. Fredrik valgte da å dimittere. Men etter at krigen var slutt, gikk han igjen inn Forsvaret, denne gang innen etterretningen, der hemmelighetene under den kalde krigen var like mange som farene.

– Jeg jobbet der i tre år, bekrefter Fredrik. Og lar det være med det. Hvordan politiske utenriksutfordringer løses i dag, derimot, snakker han gjerne om.

– Diplomatvegen er blitt borte. Før oppsøkte man politikere direkte. Nå snakker man i stedet stygt om naboen fra en talerstol eller overlater til mediene å drive fram utenrikspolitikken. Hvorfor besøker ingen Putin? Den norske politikerne drar til de vennskapelige landene, og da blir de jo fort enige. Men de burde heller ta seg en tur til land de er uenige med, synes Fredrik.

Han har mer krigserfaring enn de fleste, og har håndhilst på både kong Haakon, kong Olav og kong Harald. Men krig og krig er to vidt forskjellige ting.

– Ta denne bølgen av terrorisme som skyller over oss nå. Det er så feigt!

– Hvilke mennesker går bevisst til angrep på sivile, og helst dreper kvinner og barn? Belastningen soldatene våre har opplevd i Afghanistan er da også enorm. Jeg synes virkelig synd på de soldatene som kommer hjem og sliter psykisk etterpå, sier han.

Sjøl har ikke Fredrik fått verken fysiske eller psykiske plager etter krigen.

– Det var annerledes den tida. Du gikk bare videre fra det du ikke kunne gjøre noe med. Også var jeg heldig som ikke fikk noen fysiske mén, sier den spreke 94-åringen, som takker gode gener for den gode helsa. Han spilte tennis til han var 75, og takket for seg som tolk i rettssaker som 83-åring.

– Jeg tenkte det var hyggeligere at jeg trakk meg, enn at de skulle si meg opp, sier Fredrik, som i det sivile jobbet som konsulent og på salgssiden ved flere finske konsern i Norge. Hvalfanger i Sør-Georgia har han også vært.

– Jeg ble spurt av en venn om å være med, og kona sa ja. Hun syntes vel det var godt med en pause fra meg. Jeg skulle være borte seks måneder. Det ble fire år, smiler han.

 

Fredrik ble enkemann etter å ha vært gift med sin Kate i 53 år. Verden ble snudd på hodet. Men Fredrik håndterer den. Hver dag handler han og lager middag, mens klesvask og andre gjøremål går unna. Og førerkortet, ja det har han fortsatt.

Skal han på biltur, er reisemålet gjerne Elverum, som han har et spesielt forhold til. Fredrik storkoste seg også på filmsettet i fjor, sjøl om han er overveldet over dimensjonene på det hele. Og ikke minst at unge Seeberg har fått plass i storsatsingen.

– Jeg trodde jeg var med et lite øyeblikk, men jeg dukker opp i flere scener, smiler han, og rister litt på hodet. Oppmerksomhet trenger han ikke. Men at historien fortelles, er han veldig godt fornøyd med.

– Vi som var med, er i ferd med å bli borte. I dag har vi en tendens til å se kun framover, men det er lærdom å hente i å se bakover også, sier Fredrik, som er vant til å bli brukt som sannhetsvitne når krigshistorien skal fortelles. Det er blitt litt slik at hvis jeg går god for det, så er det greit. Det er vel ikke så mange andre igjen å spørre, ler han.

Erik Poppe er regissøren bak 3 døgn i April. Her er han i samtale med Østlendingens Liv Simensen.