84 ÅR OG ENGASJERT: Gunvor Olbergsveen har mange år som politisk aktiv bak seg, og er fortsatt leder for lokallaget i handikapforbundet.
Cathrine Loraas MøYstad

Gunvor flyktet som 12-åring

Vintersnøen hadde ikke lagt seg ennå. Både dag og natt gikk de små familiene i taushet og frykt gjennom skogene østover til trygghet i Sverige. Gunvor Olbergsveen var 12 år i november 1944.
Publisert

Novembermørket hang som klister på skogen, stien, kroppene i følget. Fire hjemmefrontsoldater, tre familier fra Elverum. På flukt etter at sambygdinger hadde tystet. Redde for sitt eget liv.

De var fra Jømna, Hernes og Siljuberget. Hjemmefrontsoldater, men også fedre. På flukt med sine egne barn. Det var begynnelsen på den siste krigsvinteren, 20. november 1944.

– De kom inn på kjøkkenet vårt, fire fra hjemmefronten. Sa vi måtte gå. Gå nå, sa de.

LES OGSÅ:

Lærer om dagen

Gunvor Olbergsveen var sju år da krigen begynte. Hun husker godt at faren sa «det er krig», men hva det innebar forsto hun ikke. For det ble fem lange år med redsel og frykt for farens sikkerhet, men også år hvor bygda holdt sammen, naboer delte hva de hadde.

– Far var lærer på Siljuberget skole. Vi bodde i kommunens lærerbolig. Før jobba han i Håberget. Dit gikk det bare en sti. Vi fikk en bolig med maling på vegga og innlagt vann. Det var det ikke mange som hadde, minnes 84-åringen.

Mor fortalte at far var gått til Sverige. Jeg skrek, jeg var redd. Hvordan skulle det gå med oss når far var borte?

Gunvor Olbergsveen

Gunnar Haglund var læreren som sykla gjennom bygda i busserull, her var det ingen dress, nei. Etter et par år ut i krigen ble han med i hjemmefronten, og var en av dem som loste flyktninger gjennom skogen til trygghet i Sverige.

– Han var lærer om dagen og gikk med flyktninger om natta. Han var skiløper, og sterk både i kroppen og hue. Jeg husker det lå flyktninger på loftet hos oss rett som det var. Studenter, ja folk som drev illegalt, flyktet fra Oslo.

Av og til måtte hun ta med lillesøstera, Oddny, vekk fra hjemmet. Døtrene måtte ikke vite for mye heller.

Angrepet på koia

MOTSTANDSFOLK: Jenny og Gunnar Haglund hjalp flyktninger under krigen, til de sjøl måtte flykte i 1944. De hadde to døtre, Gunvor og Oddny.

MOTSTANDSFOLK: Jenny og Gunnar Haglund hjalp flyktninger under krigen, til de sjøl måtte flykte i 1944. De hadde to døtre, Gunvor og Oddny. Foto:

For det var et evig dilemma. Å vite for mye om du ble tatt var en stor trussel for de andre. Det var det som skjedde forut for at Gunvor, mora og søstera måtte flykte november 1944.

– På ei koie lenger østpå lå flere hjemmefrontsoldater i skjul, de var anmeldt. Så kom det gestapister. Berhard Gaaskjølen kastet en håndgranat og skjøt samtidig. Alle unntatt én kom seg unna. Til tross for dekknavn, var det farlig. Far fikk beskjed om å flykte med en gang, og han forsvant samme kvelden. Dagen etter skulle vi ha flatbrødbakst, og mor fortalte at far var gått til Sverige. Jeg skrek, jeg var redd. Hvordan skulle det gå med oss når far var borte?

Ikke mer enn en måned senere ble det for utrygt for Jenny, Gunvor og Oddny også. Sammen med hjemmefrontsoldat Einar Gunnersrud med kone og to barn på 7 og 11 år, ekteparet Agnar og Siegfrid Lien og tre til fra hjemmefronten, deriblant Bernhard Gaaskjølen la de i veg.

Gikk på piller

Om kvelden i 19-tida gikk de. Ved midnatt nådde de ei koie hvor de søkte ly. Plutselig hørte de folk utenfor. Var det gestapister? Skulle de dø? Så ropte de utenfor. Bernhard svarte at de var birkebeinere. Det var venner, likevel. Men natta var vanskelig. Bernhard gjenopplevde angrepet på koia en måned før, og ropte og skrek i søvne.

Sju neste morgen starta de igjen. Det var ikke nok snø til å gå på ski. De måtte vasse i det kalde, sleipe slapset. Det tok på for dem alle å gå så lenge, gå så stille. De fire barna fikk piller, sentralstimulerende sannsynligvis, de bare gikk og gikk. Holdt ut og holdt ut. Ved Engberget, ikke langt svenskegrensa, møtte de flere folk. Hjemmefrontkarene var strenge; angir dere oss, finner vi dere og skyter dere, ropte de.

Etter 12 timer på marsj, var de framme, slitne, apatiske. Oddny skrek da hun så de svenske militære. Det var mye som var vanskelig å forstå.

Renosdammen har vært stikryss og vadested i «uminnelige tider», og under 2. verdenskrig gikk flere flyktningruter over dammen. Nå har Arve Øvre (79) ryddet sju mil med stier, merket de med blåmaling, satt opp skilt og bygd benker.

Møblene borte

– Vi fikk bo i andre etasje hos en svensk familie. De hadde eldre døtre, så vi fikk klær etter dem. Kjole og kåpe. Jeg har aldri vært så fin. De tok imot oss på en så ordentlig måte, rene sengeklær, de var rause. Vi bodde der til krigens slutt. Vi ante ingenting om far, om han levde eller ei.

Gunvor blir ettertenksom.

– Jeg blir så sint når jeg tenker på hvordan vi tar imot flyktninger i dag. Jeg vet hvordan det er å være flyktning. Det skulle flere ha prøvd, sier 84-åringen med glødende engasjement.

Ikke før i juni kom mora, søstera og Gunvor tilbake til Elverum. Faren tok imot dem. Han hadde ligget på grensen og smuglet forskjellig utstyr inn i Norge. Blant annet en blytung radio som han og Reidar Bjørnstad bar på ryggen helt til Sollia.

FLYKTET SOM 12-ÅRING: Gunvor Olbergsveen (84) var 12 år da hun måtte rømme til Sverige.

FLYKTET SOM 12-ÅRING: Gunvor Olbergsveen (84) var 12 år da hun måtte rømme til Sverige. Foto:

Huset deres hadde nazistene annektert, møblene og alle de andre tingene deres var solgt på bygda. Men faren tok lastebilen og kjørte rundt. En del fikk han tilbake.

– Jeg husker krigen som ei tid hvor vi bare måtte gjøre ting, ikke spekulere så mye. Man måtte bare gjøre rett. Og ei tid hvor folk hjalp hverandre med det lille en hadde, sier Gunvor.

Og farens klare vilje fikk familien og Gunvor god bruk for. Hun ble rammet av polio og ble lam. Men faren trente henne opp igjen slik at hun klarte å gå.

– Det nytter ikke å gi opp, sier den spreke 84-åringen som klarer seg helt sjøl i egen bolig, til tross for at hun må bruke rullestol etter en bilulykke for snart 30 år siden.

Artikkeltags