Samlinger: Ola Mørkhagen er oberstløytnanten som havnet på museum og som bygde opp den krigshistoriske samlingen på Glomdalsmuseet.  Her i monteren som viser en soldat fra 2.verdenskrig.

Oberstløytnant på museum

Kongens nei – tre dager i april gir travle dager for krigshistoriker Ola Mørkhagen.
Publisert

Ola Mørkhagen på Glomdalsmuseet fikk ei hel folkehøgskole i fanget en dag, og måtte lage et opplegg om andre verdenskrig, og Kongens nei og aprildagene 1940 i Elverum. Siden har det bare ballet på seg.

Dette året kommer Erik Poppes mye omtalte film: Kongens nei – tre døgn i april. Ikke bare har halve Elverum vært statister i filmen. Nå jobbes det på spreng for å hente ut mest mulig effekter, eller synergier som det heter på fint. Sjøl om denne helgas historiske minifestival «Tre dager i april» ikke gikk helt som planlagt, og mange arrangementer måtte avlyses, har Ola Mørkhagen henda fulle. Hans omvisninger i den krigshistoriske samlinga på museet, på Midtskogen og tilbake på museet igjen, går som planlagt.

Ola Mørkhagen, oberstløytnanten som havnet på museum, kjenner historien rundt aprildagene 1940 bedre enn de fleste. Han var konsulent under filminnspillingen, skaffet tidsriktige våpen og effekter, og svarte på vesentlige spørsmål om hvor Kronprins Olav gjorde av bereten når han tok den av og hilste.

– Han rullet den mest sannsynlig sammen og holdt den i hånda, svarte Mørkhagen som kom med mange råd, og som fortsatt ergrer seg over uniformsdetaljer som ikke ble helt autentiske.

Filminnspillingen har ført til nytt fokus på Elverums plass i krigshistorien, og tilsvarende stor etterspørsel etter Mørkhagens kunnskap.

– Det hadde seg slik at da de skulle filme på folkehøgskolen, måtte elevene bort, så de sendte dem til meg. Jeg lagde et foredrag om det som skjedde i aprildagene, og det har jeg holdt noen ganger, sier leder for seksjon for kulturhistorie på museet.

– Noen trur kanskje jeg bare driver med forsvarshistorie, men det er bare en bitte liten del av jobben min. Jeg driver for det meste med administrasjon, sier Mørkhagen og vi aner et ørlite sukk over at det kanskje blir i overkant med kontorarbeid. Men han klager ikke. Lang ifra.

Derimot synes han det er viktig å presisere at han ikke har noen formell historieutdanning. Han har bare lest det han har kommet over av litteratur og historie om krigen, og slik har det seg at han vet mer enn de fleste av oss om det som skjedde i Elverum 1940–45.

TIDLIG: Ola Mørkhagen fikk interessen for krigshistorie inn med morsmelka.

TIDLIG: Ola Mørkhagen fikk interessen for krigshistorie inn med morsmelka. Foto:

Interessen for krigshistorie fikk han inn med morsmelka.

– Jeg kunne alle historiene om Max Manus på rams før jeg lærte å lese, for dem fortale far meg. Før jeg var 10 år hadde jeg lest bøkene Max Manus skrev sikkert fire ganger. Jeg var enormt opptatt av historien hans. Og det fantes jo ikke så mange andre historier før senere. De fleste kom hjem fra krigen, begynte å jobbe, og sa ingenting, sier Mørkhagen.

– I ettertid har jeg tenkt på det at jeg, som er født i 1958, faktisk er født rett etter krigen. 13 år er ikke lang tid. Det er ikke rart foreldre og besteforeldre var opptatt av krigen som nylig var slutt.

Ola bodde på Gaarderløkka, gikk på Frydenlund skole, drev med friidrett og vokste seg til ungdom i et Elverum preget av vekst og optimisme. Og han gikk på dansefester i dansepaviljongen på Glomdalsmuseet, og hadde stor glede av det, men det får vi komme tilbake til.

Ikke vet vi om Max Manus' historier satte seg så djupt i Ola Mørkhagen at yrkeskarrieren ble lagt tidlig. I hvert fall var det slik at han søkte seg inn på befalsskolen da han skulle i militæret, fordi han ville bli politi. Men unge Mørkhagen trivdes så godt i Forsvaret at det ble Krigsskolen og Hærens stabsskoler i stedet, jobb i Haslemoen og utenlandstjeneste i Bosnia.

– Vi har forsvaret i Norge for å forsvare freden. Da jeg tjenestegjorde i Bosnia fikk jeg se hva krig gjør med land og folk. Det er ikke pent, og det er i hvert fall ikke noe å trakte etter. Krig får fram det verste i oss, sier Ola som har 27 år bak seg i Forsvaret.

Da sto han plutselig foran et nytt utenlandsoppdrag på et tidspunkt i livet da det passet som dårligst. Så han sluttet.

– Jeg tok sluttpakke, og hadde tenkt jeg skulle gå arbeidsledig et år. Det var stas et par måneder. Etter det ble det nærmest uutholdelig.

Og det var mens han gikk og sparket i beina uten jobb i 2006, direktøren på Glomdalsmuseet, Jan Hoff Jørgensen, spurte om han ikke kunne tenke seg å begynne å lage en forsvarshistoriske utstillingen på museet.

Krig får fram det verste i oss.

Ola Mørkhagen, seksjonsleder og krigshistoriker

– Det var et lite engasjement, og egentlig en usikker jobb, men jeg slo til for å ha noe meningsfylt å gjøre.

Og så meningsfylt ble det at utstillingen om Elverums forsvarshistorie for lengst er ferdig i steinbygningen på museet, og Ola Mørkhagen er blitt seksjonsleder som sitter mye på kontor og administrerer.

– Jeg driver nok mindre med krigshistorie enn folk tror. Jeg hadde bare så vidt begynt da Glomdalsmuseet ble tilbudt Melgårdsetra i Åmot av Forsvarsbygg, før Regionfelt Østlandet ble etablert. Det ble en stor jobb både å hanskes med det store bygget, og å skaffe penger, sier Mørkhagen.

Det med samlinger har Mørkhagen stor sans for. Privat samler han på gamle blankvåpen (sverd og sabler og den slags), han restaurerer gamle biler som avkobling, og har stor glede av sin Austin Healey kabriolet. Men han er nøye på ikke å komme i konkurranse med egen arbeidsplass. I tillegg samler han på gamle vinylplater, gjerne med rock'n roll fra 1950 og 1960-åra, fra den tida aktiviteter var stor i dansepaviljongen på museet.

– Tenk på alle store artister som spilte på museet i 60–70 åra, Wenche Myhre, Sven Ingvars, Ole Ivars, Pussycats. Det må være mulig å skaffe en skikkelig oversikt over alle som spilte på museet. Om ikke annet burde vi sørge for det, sier Mørkhagen.

Men denne helga står i krigshistoriens tegn. Ola Mørkhagen tar dem som vil høre med på en reise i militærhistorien og i krigshistorien for 76 år siden. Han har lest alt han har kommet over, har sammenholdt opplysninger, lagt puslespillet sammen og dannet seg et så sannferdig bilde som mulig av det som skjedde.

Rakrygget: – Kong Haakon sto rakrygget, sier Ola Mørkhagen. Her i en scene fra filmen.

Rakrygget: – Kong Haakon sto rakrygget, sier Ola Mørkhagen. Her i en scene fra filmen.

– Det er skrevet mer krigshistorie de siste 10 åra enn de første 60. Kanskje det er en fordel å ha en viss avstand til hendelsene, undrer Mørkhagen.

– Hvor sa Kongen egentlig nei, i Elverum eller i Nybergsund?

– Kongen sa nei til den tyske sendemannen Bräuer i kongerommet på Folkehøgskolen i Elverum. Han gikk ikke med på å utnevne Quisling som statsminister, slik tyskerne ville. Men han visste at regjeringen hadde det konstitusjonelle ansvaret, og at den måtte ta avgjørelsen. Så det var i Nybergsund han holdt den berømte talen der han sa at hvis politikerne ville gi etter for tyskernes krav, hadde han ikke annet valg enn å abdisere. Dermed ble det formelle nei'et til tyskerne fra Kongen i statsråd underskrevet i Nybergsund.

– Kong Haakon sto rakrygget i 1940. Det var nok flere statsråder som mente det beste ville være å gi etter for tyskernes krav, men Kongen sto på sitt. Det står det respekt av.

– Hva kan vi lære av krigen?

– Lærdommen i dag er vel nettopp det Kong Haakon lærte oss: Å stå rakrygget opp for de verdiene vi tror på, sjøl om det krever offer og har store kostnader.

Og at krig ikke er noe å trakte etter, det får fram det verste i oss, Men vi trenger Forsvaret for å forsvare freden, sier Ola Mørkhagen.

Artikkeltags