Gå til sidens hovedinnhold

Odd (97) kjempet mot tyskerne under krigen: – Slåss som vikingar, gutar!

Artikkelen er over 6 år gammel

Han var utslitt av regn, snø, lite søvn, lite mat, kulde, mørke, skyting, bomber, dødsangst, ensomhet – alt. Det hadde pågått i nesten tre uker, og Odd Hemstad kjente at han ikke klarte mer.

Han klarte ikke bære den flere titalls kilo tunge mitraljøsen lenger, han var redd han skulle bli tatt til fange av tyskerne og kanskje skutt, han kjente han var på grensen mentalt og fysisk.

Han var 22 år. og han hadde slåss i dagevis fra Strandlykkja til langt oppi Gudbrandsdalen i fåfengte forsøk på å stoppe tyskerne, etter at de hadde overfalt et fullstendig overrumplet Norge 9. april.

– Så sto vi siste natta, da vi var nesten oppved Tretten, og såg at det brann på Ring, at det brann på to–tre garder på andre sida tå Lågen, og at det brann på Tretten. Det var slutt, sier Odd Hemstad.

Dagen etter begynte han å gå hjem til Trysil. Om lag 25 mil.

Fortelle nå

– Jeg har vel fortalt noe fra krigen før, men ikke fra krigshandlingene jeg var med på. Vi skulle liksom ikke det. Nå vil jeg gjøre det, sier Odd Hemstad.

Han er 97 år, høyreist og kjekk, lett på foten, hjemme i si ega stue. Han er av sterkt folk.

– Det har vært så mye i vinter som minner om krigen. Aller mest inntrykk har dokumentarserien på NRK, «Alliert og alene» , gjort. I den forrige episoden kjente jeg igjen både engelske soldater og Per Eng, som var offiser. Da kom mye tilbake, sier Odd.

Han hadde vært på eksersis i 1939, fått opplæring i å skyte med mitraljøser – tunge maskingeværer.

– Jeg lå på tømmerhogging i Kvassberget da far ringte sent om kvelden 9. april og sa det var mobliseringsordre. Heme drev mor mi og pakke litt klær og niste åt meg for tre dager. Vi sa ikke så mye, forteller Odd.

Morgenen etter ble Odd busset til Nybergsund, der flere mobiliserte fra Trysil ble samlet.

– Vår buss sto like ved hotellet der. Folk fra regjeringa var der.

– No får de slåss som vikingar, gutar! var det en som ropte. Sia forsto jeg det måtte være utenriksminister Halvdan Koht.

Kom med krøtter

I Leiret flyktet folk med buskap og bagasje. Flydur og skyting, det første møtet med krigstilstand for soldaten fra Trysil.

Han og en kamerat løp over brua med hjertet i halsen. Det smalt noe veldig ved lærerskolen, men de skulle rekke tog til Stange halv tolv.

– Der ble vi utstyrt med uniformer og våpen. Om kvelden 10. april var vi militære. Å, vi visste ingen ting.

De ventet. De hørte drønnene fra bombefly. De ventet og visste de skulle dit kampene var, ved Strandlykkja. Der satt de i timer første kvelden, ventet på ordre.

– Vi satt på åpne, karmløse lastebiler. Det var vått, mørkt, kaldt, tungt.

Utpå natta ble de kommandert fram i stillinger fra kirkestua og ned til Mjøsa.

Odd lå ved si mitraljøse nærmest vegen. Ingen trefninger den dagen. Det var mye regn, snø, dårlig føre på vegen, dårlig flygevær. Venting og uhygge.

– Dagen etter kom det tyskere etter vegen. En motorsyklist som kom først, skulle det ikke skytes på. Den andre ble tatt. Da var det krig, sier Odd.

– Hvem skjøt den andre?

– Når en ligg og skjøt med mitraljøse, er det støtt en åtte–ni rundt. Vi siktet alle i samma retning.

16 tyske soldater falt. Fem norske og en sivil.

– Det var itte mye blod vi så. Vi gikk ikke borttil.

– Det mest skremmende ved Strandlykkja var da tyskera hadde gått over isen ei natt og plutselig var helt oppi oss om morgenen, en ti–tolv soldater med håndvåpen. Vi lå i skydd ved en bakke, men... alt levenet rett i øra da dem begynte å skjøte. Det var litt panikk der, ja.

De norske styrkene trakk seg i praksis hele tida tilbake. Odd og medsoldatene hans ventet på englenderne, men det ble lenge å vente, og da de først kom...

– De var jo ikke vant til snø, ville helst ikke av vegen, sier Odd.

Det ble tungt å takle, nå var styrkene Odd var med i på god tur oppover mot Lillehammer, de var gjennomslitne, hadde dårlig med mat, gikk fra retrett til retrett.

– Det var dårlig med oss da vi kom oppover mot Lillehammer. Jeg husker et syn på tur nordover langs Mjøsa. Der låg to hester i skjekene – skutt. Vi var itte vant tell slik behandling av dyr.

Det skulle bli verre. 20. april var Hitlers fødselsdag.

– Den dagen var tyske soldater stup fulle. Tre norske avvæpnede soldater ble skutt i ryggen, en etter en, og sivile som skulle ned til fjøsa sine og stelle dyra ble torturert og drept. Det var ubegripelig for oss hvordan de for fram.

Et par–tre dager under trefninger her er borte for Odd.

– Jeg har tenkt på det mye, men får ikke fram hva som skjedde.

Slutt

25. april, sør for Tretten. Demobilisering. De som ville, kunne bli med lenger nord- og vestover.

– Jeg ville hjem. En som het Svanåsbakken fra Elverum ble med. Men jeg hadde gått alene om jeg måtte.

Han fikk tak i sivile klær, fikk kjøpt et par gamle ski. Så begynte turen hjem. Til Sjusjøen først, så til Skramstadsetra. På Rena beleiret tyskere bruene østover. Sørover, til Nordhue, derfra på ski over tømmer og is i Glomma, til Svanåsbakkens hjem.

Ei dårlig natt, der Odd fikk ørebetennelse som han ble i enda dårligere form av.

Dagen etter gikk han videre til fots den siste etappen, fikk lånt en sykkel siste mila.

– I Hernes stoppet jeg på en butikk og kjøpte sokker. Føttene mine var helt oppløst.

Videre, forbi norske vaktposter, i avhør hos norske militære på Grøndalen og hos lege der for ørene, videre.

25 mil på ski og til fots i fire dager, tre overnattinger på hytter og i Svanåsen. Om kvelden 29. april banket han på hjemme på Hemstad.

– Hva sa foreldrene dine da?

– Nei, sa? De var vel glad je var heme att. Og je hadde gjort det je var befalt.

Kommentarer til denne saken