Mjuk metal-Morten

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

T-skjorta er fortsatt like svart. Men under banker hjertet for mjuke toner. Med plate på norsk viser Morten Wærhaug ei ny side.

DEL

Riktignok har han vært en mjuk fyr før også. Men musikalsk har det vært godt gjemt bak en vegg av lyd og fete fuzzgitarriff. Helt til nå.

– Det er skummelt, vet du. Å skulle skrive på norsk og åpne dører på vidt gap. Tørre å si ordene. Jeg måtte nok bli voksen først, sier Morten Wærhaug. Jo da, han har så vidt prøvd seg litt på norsk før også, med bandet Gaffeltruck for ti år siden.

– Men da kjørte vi på humor i reneste Vazelina-stil, noen ordentlig hårete greier. Det var ufarlig, siden det bare var tull. Nå kler jeg meg musikalsk naken på en helt annen måte. Med kassegitar og greier. Men det er ordentlig givende. Dette er jo meg det også, sier han.
At det funker, er anmeldernes sekser på terningen for plata som ble sluppet i går et godt bevis på.

Rolling Stones

Det hele startet imidlertid med rockemusikk. Og om de harde tonene ikke kom inn med morsmjølka, så kom de til fulle inn med farskjærligheten. Der andre unger hørte på Ole Brumm, pøste Mortens far på med Rolling Stones. Det er klart du blir rocker av slikt.

– Det sto alltid på musikk hjemme, smiler Morten. Hjemme, det var en av blokkene på Mastmoen i Elverum. Der det krydde av unger fra mange forskjellige nasjoner.

– Det tror jeg var sunt. Vi flyttet etter hvert inn i rekkehus, men jeg hadde en super oppvekst omgitt av masse forskjellige typer folk, sier Morten.

Fikk gitar til jul

Veldig mange av de små folkene fant seg til rette i idretten. Morten spilte også litt håndball, og prøvde seg på en rekke andre aktiviteter, uten å finne den store lidenskapen. Som 11-åring kunne imidlertid Morten pakke opp en gitar på julaften. Og dermed var det gjort.
Tre år ble tilbrakt hos tre forskjellige gitarlærere. Resten tilegnet Morten seg sjøl. Som 12-åring fikk han med seg den ett år yngre kompisen Bjarne Ryen Berg på å starte band. Duoen ble utvidet med Thomas Moen, som hadde greie foreldre med garasje, og dermed var øvingene i gang.

– Vi gikk rett på å lage egne låter! På engelsk, selvfølgelig, som de store gutta. Nå var vel ikke engelskkunnskapene de helt store, så det ble som når Trond-Viggo Torgersen synger om Hjalmar. «Rasion, dasion», kaller vi det. Ting hørtes vel tilnærmet riktig ut, men var ikke i nærheten! Men det er ingen som hører på tekstene når du rocker løs som verst, vet du.
Morten gliser ved tanken på jyplingene som skulle ta verden. Etter to år ble Tord Øverland Knudsen med, siden rockerne skjønte at de trengte en bassist. Da hadde den opprinnelige trioen allerede hatt flere opptredener på Frydenlund skole, godt hjulpet av lærerne Per Bøe og Gunnar Løchting, som ordnet alt fra lån av forsterkere til utekonsert.

Ville bli hørt

Noen musikere er tilfreds med å sitte i en mørk kjellerkrok og spille for seg sjøl. Andre må ut. Morten hører definitivt med til den siste kategorien.
– Vi ville bli hørt. Vi drømte om å få gi ut plate, dra på turné og imponere jentene også, men jeg tror at det tidlig handlet mer om å få vise fram det vi hadde laget, enn å få oppmerksomhet som personer, sier han.

Den største sjøltilliten hadde de imidlertid ikke.

– Den musikalske pondusen, og den personlige, for den saks skyld, er kommet med erfaring. Den første tida var vi veldig sårbare for kommentarer. Og det er jeg vel egentlig ennå. Når folk sier at de ikke bryr seg om hva andre mener, tror jeg at de juger. Sjøl vil jeg i alle fall at folk skal like det jeg leverer. Det er jo ikke noe poeng å drive med noen sære greier for meg sjøl! Samtidig prøver jeg å si til meg sjøl at det bare er musikk. Jeg driver med underholdning. Klarer jeg å gi folk litt å tenke på samtidig, er det bra. Men jeg styrer ikke landet og har heller ikke ansvar for 10.000 arbeidsplasser, liksom. Du må få deg sjøl ned på jorda innimellom.

– Der hjelper også Anneli, samboeren min til. Vi har vært sammen i mange år, og hun er min beste venn. Hun spiller ikke sjøl, men er veldig glad i musikk, og en ærlig sparringpartner både når jeg skal jobbe fram ny musikk og ellers i livet, sier han.

Knoll og Tott

Bjarne og Morten har vært Knoll og Tott i alle år, og fulgt hverandre gjennom diverse band. Sammen med Marius Drogsås Hagen startet de Dharma Garage, som senere skiftet navn til Jaqueline, da Morten var 15. Fra den rammen har de satt sitt tydelige preg på Elverums musikkliv både sammen og i sideprosjekter i årevis.

«Vi», sier Morten. Også når han egentlig mener «jeg». Slik blir det når vennskap og musikalsk fellesskap veves inn i hverandre så du nesten ikke vet hvor den ene starter og det andre tar over.

– Vi var jo kamerater før vi begynte å spille sammen også, og har vært venner hele vegen. Jeg ser det som en bra ting at vi er så nær hverandre. Du kan se bak musikeren, og ikke bare se at han har en dårlig dag, men også vite hvorfor. En ting er det rent musikktekniske, men for meg handler det like mye om en sosial kjemiting når man skal framføre noe sammen. Det blir sårbart, og da må ting stemme. Det gjør det med oss, og det har det gjort med alle jeg har spilt med, sier han.

At akkurat Morten skulle bli låtskriveren i gjengen, var imidlertid litt tilfeldig.

– Jeg er jo gitarist, jeg! Men siden ingen andre ville synge, så fikk jeg gjøre det da. Og da ingen ville skrive låter, så ble det meg det også. Men ofte har jeg bare kommet med en idé, og så har vi utviklet det videre sammen. Nå med Begravelsesbyraaet er det annerledes. Det er mer min egen greie, og det er uvant. Men lartig også. Jeg kan bli litt «Mugabe», da vet du. Og så sier de andre: «Greit, Morten, vi gjør som du sier». Faren er at du kan bli for opphengt i detaljer, og tro at noe er bra som ikke egentlig er noe kult. Men da har jeg heldigvis folk rundt meg som tør å si ifra!

Dyktige folk

Bjarne Ryen Berg og Marius Drogsås Hagen står fortsatt ved Mortens side, sammen med folk-rock-søsknene Aud Ingebjørg og Bjørn Barstad og krautrocker Ole Peder Teigen.

– Jeg er så heldig som får spille med så dyktige folk. Barstad-søsknene, for eksempel. Putter du dem i studio, kan det komme ut mye rart, men alt er like bra! På den måten utvikler du deg sjøl også, sier han.

– Det er en del som blir sittende og gape etter å ha fulgt deg fra rockescenen i mange år, når de får høre dette?

– Ja, men det er bare to forskjellige sider ved meg. Jeg har fortsatt sansen for den harde rockemusikken, jeg, men ikke bare det. Folk vet kanskje ikke det, men hjemme har jeg spilt mer roots og autentisk country enn tunge gitarriff. Så for meg er dette verdens mest naturlige ting. Ikke vet jeg om det er et tegn på at jeg begynner å bli voksen, eller kanskje at jeg ikke har så mye å være sint for lenger? Men denne musikken måtte komme fram en dag!

– Navnet Begravelsesbyraaet, er det kommersielt lurt?

Morten ler.
– Det er i alle fall gjennomtenkt! Jeg har aldri diskutert et bandnavn så mye noen gang. Det er det samme med tittelen på plata: «Fra Elverum til Evigheten». Flere har ment at det ikke går an å kalle ei plate noe slikt. Men jeg står for det, og synes det er blitt et spennende prosjekt. Jeg ønsker ikke å sjokkere, men det skal ikke være tamt. Du må tørre å skyve ting litt ut på kanten. Her får jeg fortalt historier om levd liv.
Men det er jo langt fra noe nytt. Bare hør på Hank Williams fra 50-tallet, i tekstene hans er det folk som henger seg, drikker seg i hjel og blir kjørt i hjelp av toget. Det jeg driver med er jo ikke banebrytende i det hele tatt, men det er kanskje en tradisjon som har forsvunnet litt fra radaren. Sånn sett er det artig å løfte den fram igjen, sier Morten.

En omsorgsfull fyr

Han hilser og smiler til alle som passerer, og jammen blir det ikke rom for noen spontane klemmer også. Morten er en omsorgsfull fyr, som elsker å ha folk rundt seg. At han skulle jobbe med folk har ligget i kortene hele tiden. Men hva han skulle bli? Det var mer uvisst.

– Jeg søkte på allmennfag den dagen fristen gikk ut, og har vel ikke akkurat et vitnemål å skryte av. Men jeg klarte meg. Videregående har imidlertid fjernet alle de kreative pusterommene som du finner på ungdomsskolen. Jeg hadde jublet over en time med tekstil jeg, for den saks skyld. Du får jo ikke skape noe!

Etter russetida ventet førstegangstjenesten.

– Jeg trodde jeg var verdensmester, men jeg kom kjapt ned på jorda igjen i Forsvaret. Du skjønner fort at du ikke kan alt når du ligger ute på tredje natta og må spille på lag med naturen. Det var også godt å kunne være et sted der det var lov å være kar. Ikke misforstå, jeg er glad i damer jeg, men videregående var veldig damedominert. I Forsvaret var det annerledes. Jeg trivdes så godt at jeg jobbet som grenader ett år etterpå.
Faktisk søkte Morten på befalsskolen også, og kom inn. Men så kom musikken i vegen.

– Jeg begynte å studere i stedet, og gled inn på lærerskolen fra feil ende, med engelsk og samfunnsfag i sekken fra før, smiler han.

Morten har jobbet litt som lærervikar, men han havnet fort på Ungdommens Hus, med spesielt rockeverkstedet som sitt hjertebarn. Han har en egen evne til å kommunisere med ungdom, og har ryddet opp for mange som trenger å komme seg ut av kaoset. De som faller litt utenfor blir sett av Morten. Sett. Og hørt. Visst kan han prate sjøl også, men han er like god til å lytte.

UKM

I helga er han vert for fylkesfinalen i UKM. Et sted der ungdom kan få komme fram med sitt, akkurat slik Morten fikk det i unge år.

– Tradisjonelt har det vært et skille mellom de som driver med idrett og de som driver med kultur. Men vi må kunne lære av hverandre. I idretten er det lov å bli god og ha fokus på å prestere og komme seg et sted, mens man i kultursektoren heier på alle. Det er en god tanke, men det går an å ha to tanker i hodet på en gang, mener han.

Morten er så definitivt på veg et sted han også. Kanskje ikke ut for å ta over verden. Men han er mer enn fornøyd med å ha noe å stille opp med på hjemmebane.

 

Artikkeltags