Om 280 dager ...

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Privateering Mercury/Universal

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

11. juni neste sommer gjester Knopfler (63) Vikingskipet, og det er bare å glede seg.

Vi får selvsagt høre hans velkjente klassikere, men også perler fra høstens ferske «Privateering» – hans første dobbeltalbum.



ET TILBAKEBLIKK: Albumdebuten «Dire Straits» slo gjennom med et brak i 1978 med «Sultans of Swing» som største låt, evig radiospilt siden da. Bandets frontmann Mark Knopfler bar det meste, som låtskriver, gitarist og vokalist.

De følgende albumene toppet rundt om i verden, ikke minst i Norge. Knopfler & co. traff folk midt i hode, bryst og mage. Store låter trillet ut.

Da skjer ofte noe rart. Når all slags folk faller for musikk, rynker ofte kritikerne på nesa og melder seg av (også høstens nye har fått høyst ulik mottakelse).

Samme det, hvem har skapt så mye som står der for alltid? «Brothers in Arms», «Romeo and Juliet», «Tunnel of Love», «Telegraph Road», ofte lange låter som får lov til å utvikle seg i opptil 14 minutter. Så vel som «Money for Nothing», «Walk of Life» og andre munterheter.

Dire Straits ble for kommersielt digert for Mark, og han gikk solo i 1995 for bedre å kunne styre tilværelsen privat og musikalsk.

Mye forskjellig har kommet, ikke alt like spennende, men bestandig ekte og ærlig, han er gjennomført «lav på pæra».

HØSTENS NYE: Det gamle ordet «privateer» sto for private skip som fikk offentlig godkjennelse til å delta i krigshandlinger. Tekstene hentes fra privatsfæren, ofte med originale temaer få andre berører.

Mye tankevekkende dukker opp, hvis du lytter konsentrert.

Litt galgenhumor også: «If you ain’t got whisky, don’t tell me that you ain’t got gin» heter det i «Gotta Have Something».

Musikken: Lite forsøk på å skape store hits. Basisen ligger i keltisk folkemusikk og amerikansk blues. Instrumenter som fløyte, fele og irsk sekkepipe har adgang. Det spilles åpent, luftig og voksent – i ordets gode forstand. Billig staffasje er forbudt.

Variasjonen er der, men den sterke musikaliteten ligger som en fellesnevner i bunnen. Mye lyder lavmælt, men plutselig kan det rocke til, eller jazzes balladepent,   
«Overdose», sutrer enkelte kritikere som må forte seg før deadline. 20 låter, 90 minutter – klart det krever tid.

Spis litt og litt. Legg resten i kjøleskapet så lenge. Knopflers nye hedersverk er ikke datostemplet.

Artikkeltags