Dette er første del av et familiedrama, en slags ”ompa-opera”, over tre album og 30 sanger som Kaizers Orchestra planlegger å gi ut i løpet av tre år. En far kidnapper sitt barn og forsvinner ut i verden før barnets synske, syke og svært spesielle mor Beatrice etter sju år i dyp depresjon, bestemmer seg for å ta opp jakten. Svære greier. I overkant ambisiøst og en smule pretensiøst vil vel noen mene, men gamle tilhengere behøver ikke fortvile. Bandet er definitivt til å kjenne igjen. Låtene står godt på egne bein, og albumet inneholder flere perler, for eksempel førstesingelen ”Hjerteknuser”. Personlig falt jeg pladask for åpningssporet, ”Philemon Arthur & The Dung” – klassisk Kaizers.
Rytmene fra oljefat, kanskje bandets mest markante kjennetegn, er fortsatt fremtredende, men kanskje noe nedtonet. Trøkket er imidlertid opprettholdt, ikke minst på voldsomme ”Svarte katter & flosshatter” - et ompa-crescendo av symfoniske dimensjoner med blåsere, strykere, pauker og oljefat i fri utfoldelse. Et imponerende album! Det er bare å glede seg til neste avsnitt.
Per Kristian Hansen
Rytmene fra oljefat, kanskje bandets mest markante kjennetegn, er fortsatt fremtredende, men kanskje noe nedtonet. Trøkket er imidlertid opprettholdt, ikke minst på voldsomme ”Svarte katter & flosshatter” - et ompa-crescendo av symfoniske dimensjoner med blåsere, strykere, pauker og oljefat i fri utfoldelse. Et imponerende album! Det er bare å glede seg til neste avsnitt.
Per Kristian Hansen