Nok en annerledes julehøytidelighet står for døren. Det vi i vår villfarelse trodde skulle være et virus vi raskt skulle ta knekken på, viste seg å være en lunefull pandemi som vi ennå ikke har klart å bekjempe.

Og som preger oss alle og som legger en betydelig demper på julefeiringen.

Det skulle ikke bli en jul for selskapeligheter med storfamilien og store vennelag å se fram til denne gangen heller. Sjøl om de aller fleste er beskyttet gjennom vaksine, gjelder strenge regler for antall og avstand. Men vi begynner å bli godt trent på å gjøre det beste ut av situasjonen.

For oss som har tilgang til nær familie og gode venner, er problemene tross alt små. Vi kan velge og vi kan prioritere. Størst er bekymringen for dem som ikke kan velge bort, de som ikke har noen. Alle som må takle frykten for sjukdommen alene og i tillegg opplever belastningen ved ikke å kunne møte andre på jobb, skole eller andre steder der mennesker samles.

Det er nok av studier som viser at isolasjon skaper angst og sinne. Samtidig med at helsevesenet har hatt mer nok med å håndtere pandemien de siste par åra, er psykisk helse blitt nedprioritert. Det er god grunn til å frykte ettervirkningene av koronapandemien.

Det er nok av studier som viser at isolasjon skaper angst og sinne

Dugnaden må fortsette, men de fleste av oss er så godt beskyttet og sikret at det er mulig å dreie innsatsen mot de som trenger den aller mest. I tillegg til å dempe tempoet og følge smittevernreglene, bør vi alle se rundt oss og vise interesse.

Ta en ekstra telefon, tørre å spørre om alt er greit.

Bry oss mer.

Med dette ønsker vi alle Østlendingens lesere en riktig god jul og et godt nytt år.