I juli sto jubelen i taket i Senterpartiet. Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til statsministerkandidat med trampeklapp, det blåste en eventyrlig valgvind over landet som ga partiet nærmere 20 prosents oppslutning. Det var en endeløs rekke av jublende kaffeslabberaser der praten gikk om at det måtte bli slutt på økte forskjeller og sentralisering. At makta skulle flyttes til vanlige folk på alle områder i samfunnet. Det ble lovet en ny og rettferdig kurs, vanlige folks interesser og utfordringer skulle stå øverst på dagsorden. Sp skulle gi folk mer over makt over egne liv gjennom sterkere folkestyre og reversering av reformer.

Det er ingen overdrivelse å si at vinden nå har snudd og at uværsskyene står i kø. Galopperende prisstigning uansett hvor vi folk flest enn snur og vender oss med påfølgende krise i landbruket, steile fronter i lønnsoppgjøret og renteøkninger som resultat, er vanskelig nok å takle for en ansvarlig finansminister. Umulig å håndtere for en partileder valgt på løfter som er så langt fra å bli innfridd som det nesten er mulig å komme. Legg til metoo-varsler på Sp-topp og forsvarsminister Odd Roger Enoksen, en hoppende glad partikronprinsesse og justisminister Emilie Enger Mehl som sier hun ikke vil lytte til fagfolk i saken om reversering av domstolsreformen. Tiden er jo inne for å lytte til vanlige folk, altså de som berøres av reformen. Alle som kan kalle seg fagfolk i landet er satt i fyr og flamme.

Alle som kan kalle seg fagfolk i landet er satt i fyr og flamme

Resultatet er brutalt; på den siste partimålingen utført av Kantar får Senterpartiet en oppslutning på 6,6 prosent. Partiet nærmer seg sperregrensa! Når velgerne faller fra, løfter ikke innfris er det automatikk i at det kommer murring i egne rekker. Grasrota i Sp venter mer og mer utålmodige på godsakene som ble lovet før valget. Det må leveres fra øverste hylle, men det er lite som tyder på at det vil skje med det første.