Dette er tredje og siste skiva i «Violeta Violeta»-trilogien, og kanskje det aller siste studioalbumet med Kaizers Orchestra.
I alle fall ryktes det at de tar de seg en lang pause når de har vært på turné et års tid med denne skiva.
Det er definitivt Kaizers mest ambiøse og mektigste utgivelse. For sikkerhets skyld har de leid inn Stavanger symfoniorkester (64 musikere) som svært aktive deltagere på de fleste sporene, og symfonikerne sørger for orkestrale overganger, lydbilder og stemningsskaping i tillegg til helhjerta ”backing” hele veien.
Følelsen av å lytte til en musikal, eller i alle fall et verk laget for teaterscenen, er derfor sterk. Likevel, musikken er også veldig karakteristisk for bandet, sjøl om låt-for-låt-følelsen forsvinner litt.
Jeg synes resultatet er imponerende, svært spennende, og om du har tid til å sette deg inn i selve historien, veldig fascinerende. Helt fra den festlige (!) åpningen med ”Begravelsespolka” til albumet avsluttes med ”Sekskløver” en drøy time senere, synes jeg det fungerer og bare låter bedre og bedre for hver gang du hører det.
Og sjøl om flere av de ti sporene, de fleste ganske lange, står utmerket på egne bein (for eksempel ”Siste Dans” og ”Perfekt i en drøm”), er det helheten som imponerer mest denne gangen.
”Violeta Violeta” er noe jeg gjerne vil ha med meg ”live”. Og så får vi håpe bandpausen ikke blir altfor lang…