I sitt debattinnlegg i Østlendingen den 23. desember resirkulerer Gunnar Gundersen argumentet om at ulven i Norge ikke er norsk. I mange tiår har disse ulvene nå vandret i våre skoger siden vi forrige gang greide kunststykket med å skyte ut ulv tilhørende norsk fauna. Nå har vi en av verdens genetisk reneste bestander.

Har vi ikke lært? I hvilke andre verdispørsmål tar vi ett steg tilbake?

Forvaltning av dyr har flere aspekter, og for ulven må vi også ta ansvar for innavlsutfordringen. Forvaltning kan derfor ikke utelukkende baseres på minimering av bestanden. Forvaltning innebærer også et ansvar for at ulv kan ha bærekraftige kår. Det har den ikke nå. Stortingsvedtaket bygger verken på faglige anbefalinger eller etikk. Vi tillegger ulv all verdens dårlige egenskaper, men menneskelig ansvarsfraskrivelse kan vi i alle fall ikke tilskrive den.

Vi kan tilsynelatende bestemme at ulven ikke er norsk, mens vi på den andre siden kan avle fram nye norske raser av sau, storfe og ulike hunderaser for jakt. Det er visstnok ikke det samme det.

Jo, i prinsippet er det akkurat det samme, og det eneste vi viser er forakten vi har overfor ulven.

Når så Gundersen skriver at tilliten til den norske forvaltningen undergraves, så gir jeg ham rett i det, men vi tenker åpenbart ikke på det samme.

Videre skriver Gundersen at friluftsliv og jakt berøres sterkt. Det utsagnet står i grell kontrast til det vi faktisk høster av naturen. Utsagnet er faktisk helt feil. Stadig flere driver med friluftsliv, og jaktuttaket er slett ikke redusert. Nå må vi heller tilpasse oss naturen og faktisk tåle litt av den, istedenfor å ødelegge mer og mer av den.

Frode Røsand
Jeger, friluftsmann og utmarksmosjonist, Elverum