Direkte Dyresen

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

– Jeg har hatt mange steiner i skoen, innimellom så mange at det har vært skikkelig vondt å gå, sier skuespilleren Ragnar Dyresen. I morgen fyller han 60 år, og samtidig gir han ut boken “En stein i skoen”.

DEL

Ragnar Dyresen fyller 60 år og koster på seg sin egen vareopptelling i form av en selvbiografisk bok.
– Dette er ei bok jeg har gått rundt med i hodet over mange år. I vår tok jeg meg skikkelig sammen i og med at jeg nærmet meg 60 år og fikk skrevet boka. Boka handler om barndommen i Hamar, om mine besteforeldre og foreldre, om mennesker jeg har møtt og om hendelser i livet mitt – på godt og vondt, sier Dyresen og blar opp på ei side med et bilde av mange stein:
– Dette illustrerer stein som jeg har tatt ut av skoen. Opplevelser jeg har lagt bak meg.
I “En stein i skoen” er han ærlig og utleverende.
– Ingen henges ut, selv om mange nevnes med navn. Jeg forsøker å omtale mennesker positivt, men visse vil nok kjennes seg igjen i de mer mørkere historiene som skildres i boken.
I boken om seg selv har Ragnar også tatt et oppgjør med en tøff periode i livet sitt:
– Noe av det vanskeligste var å skrive kapitlet om mor, som ble psykisk syk i puberteten min. Det opplevde jeg som veldig vondt. Jeg følte meg inntil da sterk og frisk, og hadde levd i harmoniske forhold. Men opplevelsen brente seg inn i meg. Den gangen var et oppholdt på Sanderud sykehus befengt med skam, mens vi i dag har en helt annen forståelse og et helt annet syn på mentale lidelser. Den gangen fikk ikke vi pårørende noen oppfølging av helsevesenet, slik man vel ville ha fått i dag, sier Ragnar alvorlig.
– Kanskje var jeg veldig sensitiv på den tiden. I tidlige ungdomsår er man jo litt sart og følsom.
– I dag er det dessverre ikke unikt å ha traumatiske opplevelser som barn, for det er så mye vondt som skjer i samfunnet.
– Har det ikke noe med at folk med psykiske lidelser fanges lettere opp av helsevesenet i dag?
– Det tror ikke jeg. Ingen klarer å leve over lang tid med psykiske lidelser uten å måtte foreta seg noe. Hvorfor er det blitt så vanlig å bli rammet av psykiske lidelser i dag? Jeg tror menneskene har en tøffere hverdag nå enn de hadde for 40 år siden, sier Dyresen.

Ragnar vokste opp i Brugata på Briskeby sammen med sin bror Olav, som er fire år eldre.
– Vi var naboer til Hagen-tomta, hvor Hagen Transport har oppstilling av sine store trailere og lastebiler. Dyresen-slekta består av mange jernbanefolk og min far jobbet ved jernbanen, som min bestefar.
Ragnar elsket å opptre allerede som liten gutt:
– Jeg hadde en hermetikkboks jeg tredde ned på en stang, som jeg igjen festet til bakken. Der sto jeg og sang og snakket til en skråning uten folk, men i fantasien min hadde jeg mange publikummere.
På skolen gikk det dårlig:
– Jeg var en middelmådig skoleelev, men flink i visse fag, som norsk. Jeg elsket å lese opp og snakke foran folk, så lektor Harildstad på Hamar katedralskole lot meg av og til lede hele skoletimer. Da sto jeg foran klassen og leste opp tekster eller hørte andre elever i lekser. Sto foran klassen og spilte lærer, mens klassevennene satt og lo av at jeg huserte med dem.
Dyresen ble med i Framteatret, som var en amatørteatergruppe ved Hamar katedralskole og etter gymnaset kom han inn på musikk- og teaterlinjen ved Romerike Folkehøgskole.
– Mens jeg gikk på folkehøgskolen så jeg en annonse hvor Den Norske Opera søkte etter basstemmer til koret. Sammen med sanglæreren ved skolen satt vi og niøvde på tre sanger som jeg til slutt fikk framføre på en scene på Folketeatret, mutters alene sammen med en pianist. For meg var det jævla tøft, og selv om jeg ikke hadde en sjans på å få plass i koret, så var det en viktig erfaring.
Dermed startet Ragnar jakten på en praksisplass ved et av teatrene. Ved Trøndelag Teater var man ute etter elever, som skulle få lønn under utdanning:
– Daværende teatersjef Arne Aas skulle til Oslo å medvirke i en norsk spillefilm, og sparte meg for turen opp til Trøndelag. Jeg kom inn på kvelden på hotellrommet og framførte noen monologer og sang litt. Etterpå tok han meg med på Theatercaféen og spanderte smørbrød, vin og drinker. Jeg ble susete i hodet og husket ikke helt hva som ble sagt på tampen av kvelden, men tre dager etterpå kom det brev om at jeg fikk bli hospitant fra 1. januar 1972, sier Dyresen og ler.

Perioden på Trøndelag Teater var et eventyr for hamarsingen:
– Jeg fikk møte mange profilerte folk, som Arve Opsahl og Liv Ullmann, i tillegg til å jobbe med profesjonelle instruktører og scenefolk fra inn- og utland. Jeg fikk ikke store roller, men nok roller til å få scenisk erfaring. Debuten min var fire replikker i Shakespeares “Hamlet”.
Julen 1972 kom Ragnar tilbake til Hamar etter året ved Trøndelag Teater. Han gikk rundt i gatene i Hamar og visste ikke hva framtiden ville bringe:
– Far lånte meg 3.000 kroner. Jeg pakket en stor koffert og tok toget til Oslo 3. januar 1973. Jeg gikk av toget på gamle østbanestasjonen uten noe sted å bo, og hva som deretter hendte må folk finne ut ved å kjøpe boka, sier Dyresen og ler.
Men, Dyresen har vært ansatt ved Det Norske Teatret siden 1975. Han debuterte som Herold og skredder i “Askepott” og har blant annet hatt roller i “Ronja Røverdatter”, “Trost i taklampa”, “Bør Børson” og “Ungen”. Dyresen har også vært brukt i flere humorprogrammer på TV, blant annet i Otto Jespersens “O.J. – ute på prøve” og TVNorge-julekalenderen “Jul i Tøyengata”.
– Jeg har møtt så mange spennende personligheter gjennom de snart 40 årene jeg har drevet med teater. Jeg og Øivind Blunch hadde mye med hverandre å gjøre. Samme med Jon Eikemo. Når forestillingene var over, dro vi sammen ut på byen og hadde det artig. Jeg håper begge kommer på 60-årsfeiringen min i Oslo, sier Dyresen.
I 11 år har han spilt mannen til Teskjekjærringa – for fulle hus hvert år. I seks år ledet han Suppeteatret på Det Norske Teatret – hvor folk for en billig penge fikk servert kulturelle opplevelser sammen med en suppetallerken på formiddagstid.
Lokalt og nasjonalt har han gjort seg bemerket med alle sine Prøysen-tolkninger. De siste årene har enmannsforestillingen «Isen på Mjøsa» første påskedag resultert i nærmest folkevandringer ut på isen.
– Jeg gruer meg alltid til å opptre i barndomsbyen min. Da får jeg litt angst.
– Du fyller 60 år. Hva er den beste gaven du har fått?
– På bursdagen min i 1981 ble sønnen min Christian Frederik født ved Hamar sykehus. Jeg var med på fødselen, som skjedde skikkelig på overtid. Vi er gode venner, men sees altfor lite. Han lever et travelt liv som manager og produsent for mange profilerte norske artister. Blant annet popgruppen A1. Jeg er skikkelig stolt av ham.

Ragnar har kjøpt ut broren fra det siste barndomshjemmet på Rollsløkka. Hans andre hjem er et rekkehus i Sørum. Som skuespiller har han mye fri på dagtid. Da tilbringer han tiden sin på Hamar eller så nyter han en spasertur og et kafébesøk i Oslo.
Ragnar lever for tiden alene:
– Noen ganger føler jeg at det hadde vært fint å ha noen å komme hjem til. Jeg har mange samboerskap bak meg. Rekorden er fem år. Ingen har klart å holde ut med meg lenger, og det er kanskje ikke så rart, sier han og ler.
– På sikt er jeg nok ikke så lett å leve sammen med, for jeg har sterke følelser i meg og humøret mitt kan svinge voldsomt. Men er det ikke litt positivt at jeg tør å by på meg selv? Jeg tillater meg ubeskjedent å si at jeg også er god på å tolke folks kroppsspråk og lese andre menneskers tanker.
– Mange mennesker tør ikke å vise sitt sanne ansikt. Det største teatret og det største maskespillet finner du i hverdagen – i det virkelige liv. Vi er egentlig dyktige skuespillere alle sammen. Vi mennesker ikler oss roller og opptrer avhengig av situasjoner og mennesker vi møter. Å sitte på sidelinjen å se på dette spillet er fantastisk.
Derfor trives Ragnar best ute blant folk:
– Folk er logget inn på Facebook og kommuniserer via nettet, men det er ikke noe for meg. Jeg har alltid har likt å gå ut og treffe mennesker fysisk. Å “gå ut på byen” er ikke noe negativt begrep for meg.
– Hva er det ved Hedmarken som du ikke har likt?
– Lynnet her passer ikke alle. Jeg etterlyser en større åpenhet i en bredere del av befolkningen. Det er en uomtvistelig sannhet at det råder et tungsinn og noe uforløst hos mange som bor her. Sjenanse og usikkerhet gir til sammen et preg av arroganse. Alle er ikke sånn, men mange burde åpne seg opp; Være mer umiddelbare. Sagt med rene ord: Gi litt mer faen. Folk her tar litt for mye hensyn til hva andre mennesker er.
Ragnar selv vekker oppsikt i gatebildet. Han snakker med høy stemme og er ikke redd for å henvende seg til ukjente mennesker. Ofte utleverer han seg selv og sine meninger:
– Jeg får noen slengbemerkninger om at jeg “stikker meg fram” og er PR-kåt, men jeg er skuespiller. Å vise meg fram er yrket mitt.
Dyresen er kjent for å være direkte:
– Jeg har vært ganske krass i mine uttalelser. Særlig når jeg har beskrevet folkelynnet, mentaliteten og sjelen på Hedmarken. Jeg ser i dag at jeg har vært veldig unyansert. Denne sommeren har jeg tilbrakt mye tid på Hamar, og jeg har funnet ut at jeg vil flytte tilbake hit permanent om jeg er heldig og blir gammel. Men, jeg hater vinteren og tror jeg i perioden november til april vil være bosatt et sted lenger sør for så å komme tilbake for å nyte den vakre sommeren i Hamar.
– Så skal jeg tusle rundt i denne byen til jeg en dag stuper, sier Ragnar og ler.


 


 


 


 

Artikkeltags