Forsker på byen

Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

– Hamar har forandret seg mer enn folk tror, sier samfunnsforsker Atle Hauge hos Østlandsforskning. Hamarsingens dypdykk i Hamar viser at vi er langt mer moderne og urbane enn vi selv har trodd.

DEL

– Jeg har bodd i Stockholm. En fin by, men det skjer ingen store endringer der. Gamla Stan er hva det er og kommer til å være slik i all overskuelig framtid. Da er det mer interessant å se på Hamar. I løpet av de siste ti årene har byen forandret seg veldig, sier Hauge og skuer bort på en asiatisk grønnsakhandel som har funnet sin plass midt i sentrum.

Forrige uke ble den 102 sider lange rapporten “Hamars rolle som regionsenter” sluppet. I teamet på fem fra Østlandsforskning har samfunnsforskeren Atle Hauge vært med på å titte på sin hjemby. Funnene viser at handelen blomstrer, byen og regionen har fått flere innbyggere og arbeidsplasser – og trendy folk har inntatt byen.

– Hamar kommune er i ferd med å revurdere en rekke planer, og de fikk litt mer enn de betalte for. Via Hedmark fylkeskommune fikk vi Interreg-penger og dermed fikk vi gå enda mer i dybden i arbeidet med rapporten, ved blant annet å bruke byutviklingsguruen og samfunnsøkonomen Richard Floridas teorier i arbeidet, sier Atle Hauge og smiler.

Vanligvis ser forskerne på om forutsetningene for bedrifter og enkeltpersoner er gode, men Florida tar steget litt videre. Han vil heller se på hva slags folk som bor i byen og hva slags folk som har kommet hit:

– Florida mener det er viktigere at folkene trives enn at bedriftene har gode forutsetninger, og han er veldig opptatt av den kreative klassen, som er blitt selve kjernebegrepet hans. Litt forenklet kan man si at det er de som får betalt for å tenke, men Floridas kreative klasse er en broket forsamling – for i Floridas verden utgjør det alt fra arkitekter og ledere i næringslivet til kunstnere og bohemer. Så musikeren blir like viktig som banksjefen i teoriene rundt den regionale utviklingen.

Kritikerne mener Floridas tanker, tilpasset millionbyer i Nord-Amerika, ikke kan overføres til skandinaviske forhold og langt mindre til småsteder i Norge. Men Atle ville forsøke likevel. Et samfunn som scorer bra på det kreative, er åpent for nye ideer og ny kompetanse, og setter også nye ideer ut i livet, mener Florida. I Hamar settes karakteren til 1,17, hvor 1 er landsgjennomsnittet. Det er av de høyeste på Østlandet – bare slått av Oslo og Kongsberg.

– Steder som er åpne og inkluderende, der ikke alle mennesker er like, er også attraktive. Rapporten viser at Hamar er et tolerant samfunn som tiltrekker seg mange kreative mennesker. Derfor scorer Hamar scorer langt, langt over landsgjennomsnittet, sier Hauge.

– Den kreative klassen er overrepresentert her. I antall utøvende kunstnere og såkalte bohemer ligger vi 39 prosent over landsgjennomsnittet. En annen ting som overrasket meg var at utdanningsnivået i Hamar ligger så høyt. Bare Lillehammer og Kongsberg scorer bedre enn Hamar i Norge. Hedmarkingen blant de lavest utdannede i landet, men Hedmark er stort og det er nok større regionale forskjeller enn vi hadde trodd her. Problemet er at folk fra Hamar, folk fra Hamar-regionen og hedmarkinger blir sauset sammen i alle statistikker og dermed kommer vi noen ganger dårligere ut enn det som er tilfellet, sier Hauge.

Rapporten viser også at hamarsingene er tolerante – langt fra skeptiske som myten vil ha det til:

– Vi har sett på vestlige og ikke-vestlige innvandrere og sysselsettingsdeltakelsen. De vestlige innvandrerne slår oss hamarsinger når det gjelder yrkesdeltakelse og selv om andelen ikke-vestlige i arbeid er lavere, så gjør de det ikke så aller verst i Hamar-regionen likevel. Det viser at de som kommer hit blir inkludert og at vi hamarsinger og vi som bor her i Hamar-regionen er veldig tolerante.

Tettstedet Hamar defineres i rapporten som området tre kilometer rundt Hamar sentrum – altså omtrent det samme dekningsområdet til avisen som du nå leser. På ni år har antall innbyggere i dette området vokst med 9,1 prosent – til 30.015 innbyggere.

– Hamar her en del stedskvaliteter som appellerer og tiltrekker nye innbyggere. Byens størrelse, naturen og omgivelsene er det første gode salgsargumentet. Mange vi har snakket med sier at de ikke kjenner seg igjen i tesen om at vi er “trauste og kjedelige” men trekker heller fram at Hamar har urbane kvaliteter – at Hamar oppfattes som en relativt stor by hvor det finnes gode muligheter til å få seg en kopp kaffe og en god restaurantopplevelse, og at det finnes festivaler, utstillinger og konserter her som folk kan oppsøke. I tillegg har byen en rekke småbykvaliteter som også trekker opp; Som at det er lett å få seg barnehageplass her, det er trygt her og det er lettvint å handle og skysse ungene rundt på ulike aktiviteter, sier Hauge, og legger til:

– Hamer er med andre ord ikke bare et sted å sove, men også et sted å leve.

Atle er oppvokst i Romedal.

– Her syklet vi midt i gata og lekte i skogen. Det var midt i blinken å være unge på en liten plass, men når det ikke var interessant å leke cowboy og indianer lenger ble Romedal veldig lite. Derfor var det en opptur når jeg kom flyttende til Hamar som 16-åring. Jeg følte virkelig at jeg kom til en levende plass med uendelig med tilbud og muligheter.

Men jakten på en karriere har ført til at Atle har bodd mange steder:

– Etter militæret flyttet jeg for å studere på Blindern i Oslo, så jobbet jeg noen år i Hedmark fylkeskommune som konsulent med regional utvikling. Etter fire og et halvt år i Hamar åpnet det seg en mulighet til å dra til Sverige for å ta en doktorgrad. Jeg bodde i Stockholm og tok utdannelsen ved Kulturgeografiska Insitiuten i Uppsala.

Den tykke doktorgraden om svensk moteindustri ligger på pulten foran Atle.

– Svenskene er veldig flinke til å drive business. Jeg gikk inn i de mellomstore svenske motebedriftene, som ACNE, Nudie, Fillippa K, WeSC og sånt, og fant ut at deres styrke lå i å kombinere kreativitet og design.

– Leste de den tykke doktorgraden din?

– Den ble nok veldig teoretisk for motehusene og de har jo utarbeidet sine egne rutiner som de jobber etter. Men jeg vet at noen skummet litt i den.

Deretter dro hamarsingen til Canada for å fullføre utdanningsløpet ved Universitetet i Toronto. Det er også blitt 38-åringens favorittplass:

– Jeg har en sær konkurranse gående mot meg selv. Jeg skal forsøke å besøke antall land tilsvarende så gammel jeg er. Jeg har reist mye rundt på eksotiske plasser i Asia og Afrika i tillegg til de nære reisemålene her i Europa, men Toronto er blitt min favoritt. 40 prosent av innbyggerne er ikke født i Canada, og det gjenspeiler det utrolige mangfoldet i byen. Den brede miksen av folk byr på mange hyggelige og eksotiske opplevelser. Blant annet kan man spise seg verden rundt i Toronto, sier Atle.

– Hva gjør du ellers på fritiden?

– Jeg forsøker fortsatt å spille litt fotball, selv om jeg ikke kom høyere enn 3. divisjonsspill på Vang som fotballspiller. Også har jeg havnet i en prematur 40-årskrise litt typisk for menn i min alder, siden jeg har gått Birkebeinerløpet for første gang i år og syklet rittet for første gang i fjor. Også er jeg glad i byen, da. Kulturlivet. Må få med meg en konsert i ny og ne.

Til tross for at han har bodd store deler av livet sitt i Hamar og har skrevet en rapport som konkluderer at folk vil flytte hit, bor han selv i hovedstaden.

– Det er godt om plass rundt meg på toget. Jeg pendler altså fra Oslo til Hamar, sier han og ler.

– Samboeren min er fra Sandnes og vi er barnløse foreløpig. Kanskje kommer diskusjonen opp om å flytte til Hamar når vi får barn, men da er jeg redd at hun vil kjøre på og foreslå Sandnes. Så jeg garderer meg med å holde alle muligheter åpne.

– Hvordan jobber dere med slike rapporter som den som Hamar kommune fikk nylig?

– Mye baseres på offentlig statistikk. SSB er den viktigste datakilden våres. Dataene må stables på vår måte for å finne de svarene vi er ute etter. Også samarbeider vi med NIBR, et uavhengig forskningsinstitutt innen samfunnsforskning, for å se på flyttestrømmer inn og ut og slike ting. I tillegg samler vi inn noe data selv og gjennomfører intervjuer. Det er møysommelig arbeid som krever sine ressurser. Forskning, ikke konsulentarbeid. Tallmaterialene kjøres gjennom systemer og testes mot teorier for at de skal gi mening.

– Hva slags menneske må man være for å drive med samfunnsforskning?

– Hehe, man må være teoretisk anlagt og trives i sitt eget selskap. Det går med mye tid på å lese kjedelige og tørre rapporter og vitenskapelige publikasjoner. Det morsomste er å jobbe i team, med folk som er dyktige på hvert av sine fagfelt. Da blir sluttresultatet alltid bra. Oppdrag rundt regional samfunnsutvikling, som denne rapporten som Hamar kommune bestilte for tre og et halvt år siden, er kjempespennende. Men ikke alt er like ... lystbetont. Vi på Østlandsforskning er oppdragsfinansierte. Det vil si at 10 prosent av lønna vår kommer fra overføringer og 90 fra oppdragsgiver. Det gir oss klare føringer i arbeidet.

– Og hva folk er villige til å betale for å se nærmere på er ikke alltid synkronisert med hva jeg som samfunnsforsker skulle ønske at jeg brukte tiden min på.

Artikkeltags