Graver fram urbaniteten

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Sjur Harby graver etter urbanitet i en gammel bakgård i Hamar. Han påstår at barndommens by var mer urban og har et håp om at det skal bli slik igjen.

DEL

Sjur Harby er opptatt av å ta vare på det gamle inn i den nye tida.
- Det er viktig når en ser framover at en ikke mister sporene som er satt, sier han.
Egentlig er det Sjur som burde vært riksantikvar i Norge, ifølge Aftenposten-kommentator Lotte Sandberg. Tidligere denne måneden skrev hun følgende etter at hamarsingen hadde kommet med kritikk mot riksantikvaren i flere kulturminnesaker i Norge:
”Riksantikvaren er ikke lenger sentral for kulturminnearbeidet – det foregår andre steder. (…) Ja, trolig er Harby den egentlige riksantikvar. I 2009 startet arkeologen og kulturminneforkjemperen seminarrekken Breidablikk – med diskusjon, kompetanseheving og samarbeid som mål. Breidablikk er det betydningsfulle forum for kulturminnefaglig diskusjon – som Riksantikvaren burde vært”.
Neste Breidablikk-seminar er på Bøndernes Hus i Løten 26. mai. Under tittelen «Fem saker. Om ord og handling i norsk kulturminnevern», vil sentrale foredragsholdere rette oppmerksomhet mot viktige kulturminnesaker.
Sjur har sett få Hamar-politikere på sine seminarer. Han synes det er rart, nå som byen leter etter sin identitet og står foran store byggeprosjekter.
– Hamar har en fantastisk byplan. Skoletorget, Stortorget, Østre Torg og jernbaneparken danner en linje i byen som ikke må forsvinne. Det er flott hvis Basarbygningen blir åpnet for det den er bygget for, et matmarked. Hamar er Norges spiskammer. Spesialforretninger kommer tilbake i Oslo. Jeg tror det kommer tilbake en lokal handelsstand her også. Det er ikke bare politikernes ansvar. Innbyggerne må også bruke de lokale tilbudene, sier Sjur.
Kan jeg få si noe om julegatene i Hamar også, når vi først snakker om sentrum, sier han.
– Selvfølgelig
– Julegatene i Hamar er en begredelighet, en skam. Før var det julegate med ekte granbar. Det ruklet som de henger opp nå bærer ikke preg av at byen er omgitt av skog og friluftsliv. Flere i Hamar er opptatt av hva som skjer i europeiske storbyer. Det er bra med inspirasjon, men Hamar har ingenting å skamme seg over. Vi må utnytte det lokale preget. Dårlige kopier av det du har sett på ferie, er ikke Hamar.
– Hva er Hamar da?
– Byen er omgitt av brennerier. Norsk akevitt. Det finnes autoriserte akevittspisesteder i Norge, men Hamar har ingen. Jeg skjønner ikke at en by som leter etter seg selv, ikke markedsfører seg på det. Vi har landets mest kjente kokebokforfattere i Hanna Winsnes og Henriette Schønberg Erken, men vi bare skusler det vekk, sier Sjur.
Han savner en skikkelig restaurant i Hamar som bygger på mat- og drikketradisjonene våre og de fantastiske råvarene som finnes rett i nærheten.
– Jeg tror det er et tidsspørsmål før noen tar tak i dette. Vi trenger en restaurant som er byens nese og gane, et sted vi er stolte av å ta med besøkende til, sier Sjur.
– Hamar var en by full av lukter. Det luktet flatbrød fra Ideal, øl fra bryggeriet, kaffe fra Sørensen og nystekte brød fra bakeren, minnes han.
I dag skal Sjur snakke om mathistorien i Hamar-regionen under Kokebokens Dag, som arrangeres på Domkirkeodden.
– Det er viktig å ta vare på husstelltradisjonen. Matlagingskunnskapene er i ferd med å bli borte igjen. Praktisk kunnskap og håndverk er ikke verdsatt. sier han.

Sjur er opptatt av at det er liv i sentrum og er ikke imot kulturhus. Men utformingen og innholdet er han skeptisk til.
– På tegningene ser huset ut som et fremmedlegeme. Det forrykker linjene i byplanen. Må alt samles i samme hus? Jeg tror at aktivitet på flere steder ville skapt mer liv i byen. Nå skal alt skje på Stortorget og resten av byen dør ut på kveldstid. Hvorfor setter de ikke i stand det gamle rådhuset? Det er en flott bygning. Jeg er for kulturhus, men formspråket er ikke bra. Var det ikke Oscar Wilde som sa: “Den som gifter seg med samtida, blir tidlig enkemann”. Det er dette man ofte ser, mener Sjur.
– Hva er Hamar for deg?
– For meg er det barndommens Hamar. Liten og lett tilgjengelig, eplehager, grønt preg, kort veg til lekeområdene og ned til Mjøsa. Vi må ivareta det grønne preget. Jeg savner det i byutviklingen. Alt skjer uten overordnet mål. På 50-tallet var Hamar langt mer urban. Folk brukte byen, sier han
– Målet må være å beholde talentfulle ungdommer som Hamar til alle tider har eksportert til andre områder. Skolebyen Hamar burde ha de beste lærerne i landet, legger Sjur til.

Hans drøm er at Hamar får tilbake de urbane kvaliteter den hadde i hans barndom. Litt påvirkning har han nå mulighet til. Det er nemlig i Røhnegården han står og graver i denne uka. Gården har Svein Ørsnes og Kirsti Hougen kjøpt for å sette i stand og Sjur er koblet inn for å lage et forretningskonsept som passer bebyggelsen. Han skal forene næringsutvikling med kulturfaglig bakgrunn.
– Det er flott at folk vil ta vare på bygningen, mener Sjur.
Han har startet prosjektet med gravinger i bakgården. Slike bygårder er ikke undersøkt på denne måten.
- Vi graver oss ned 150 år. Det vanlige er jo å skyffle unna dette laget og grave seg ned til middelalderen. Dette er spennende når Hamar snakker om identiteten sin. Vi må ikke glemme hva vi er når vi skal bli noe nytt, sier Sjur.
Han har funnet igjen møkkakjelleren fra fjøset i bakgården, brennevinsflasker fra utsalget som lå i gården, som også inneholdt en dansesal.

Interessen for arkeologi og historie fikk Sjur tidlig. Han lærte ikke å lese før han gikk i tredje klasse. Sjur hadde klisterhjerne og lærte seg alt utenatt hjemme, men da de skulle begynne å lese høyt i klassen på tilfeldige tekster, ble problemet oppdaget og guttungen fikk ekstraundervisning
– Frøken Alm underviste meg hjemme. Vi leste en bok av Grimberg om Inkaindianere og forsvunnede byer. Boka var godt illustrert og det var da jeg bestemte meg for å bli arkeolog. Jeg var 10 år og det var det eneste som sto i hodet på meg, forteller han.
Og slik ble det. Sjur er utdannet magister i nordisk arkeologi fra Universitetet i Oslo. Etter avsluttende eksamen i 1994 har han arbeidet med kulturarvsrelaterte spørsmål hos både Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS), Kunnskapsparken Hedmark og Hamarregionen Utvikling.
Siden 2008 har han drevet sitt eget firmal, Disen Kolonial. Firmaet har fått navn etter det som var en dagligvareforretning i utkanten av Hamar. Godt beliggende på hjørnet Brugata/Vangsveien, var den i mer enn 40 år en karakteristisk del av bybildet for dem som kom østfra til Hamar. Grunnlaget for driften skyldtes både veitrafikken mellom Hamar, Løten og Elverum og utbyggingen av Disen Hageby som etter krigen skjøt fart på jordene til Disen gård.
Omkring 1950 eksisterte det mer enn 40 kolonialforretninger på Hamar. Disen Kolonial var en av dem, opprinnelig grunnlagt av kjøpmann Olaf Grøtting i 1947. I 1951 solgte han butikken videre til Sjurs far, Sverre Harby og hans fetter Kristian. Begge hadde handelserfaring fra Åsmarken Handel og Aksel Harby i Næroset, men noen store kremmere ble aldri noen av dem.
Faren dro til Lillehammer for å drive Nybu Handel samme år, men kom tilbake til Hamar ved fetterens død i 1955. Forretningen ble deretter gradvis modernisert, utvidet og omgjort til selvbetjening. Inntil 1980 var den i hans eie. Deretter ble den solgt; først til tidligere auksjonarius Einar Antonsen, og etter noen år, til rockeartisten Gry Jannike Jarlum. I denne perioden ble Disen Kolonial kjent for sine lange åpningstider og svarte neglelakk.
– I fars tid var Disen Kolonial en for sin tid, typisk dagligvarebutikk med en stabil kundekrets. Mange handlet «på bok», små notisbøker der alle varer ble oppført i kolonner med antall, vareslag og pris. Oppgjør skjedde en gang i måneden.
Siden forretningen ble etablert i husmødrenes gullalder, var det varelevering hjemme på døren tre ganger i uken, samt melkeflasker på døren hver morgen i Disen Hageby, forteller Sjur.
I en tid der avansen på mat var lav, måtte kjøpmennene konkurrere på service. Disen Kolonial hadde derfor egen visergutt og en trehjulet motorsykkel med kasse som brakte varene rundt. Disen Kolonial er i dag historie. Den stengte dørene i 1992. Dagens Disen Kolonial selger ikke lenger melk og brød, men hjelper deg som er utstyrt med et bankende hjerte for Norges kulturarv. Firmaet er registrert i Hamar, men har også kontor i Oslo. I fjor åpnet Sjur også kontor på Bøndernes Hus i Løten. Med Breidablikk-seminarene der, er Sjur blitt en agendasetter. Det er ikke uten grunn at han nevnes som den rette riksantikvaren.

Artikkeltags