Men, en titusenmeter på skøyter er bare blåbær i forhold til hverdagene i asylmottaket der han og mora setter en trist rekord i hytteboing.

Trist, ny rekord

Åtte år er gått siden Mohamed Abdi Farah, alias X-Factor-Mo, og mora hans, Kaltun Hassan Omar, satte bo-rekord med tre og et halv år i den samme hytta på Hamar statlige mottak, Ormseter, der Abba og hans mor, Sana Taleb, nå bor.
Mo og Kaltun fikk oppholdstillatelse i 2004 som følge av en midlertidig ordning med gjenopptakelse av saker til barn med mer enn tre år i Norge
Den gangen var det Høyre, med Erna Solberg i spissen som hevda at foreldrene til asylbarna brukte dem som påskudd for å komme seg urettmessig inn i det norske samfunnet. Nå er det Arbeiderpartiet som har tatt over det ukloke argumentet som stigmatiserer fra før sårbare, fortvila asylforeldre som ønsker det beste for barna sine.
“Mo-rekorden” på tre og et halvt Ormseter-hytte-år er i ferd med å bli ettertrykkelig sletta av en, for Norges del svært pinlig, Abba-rekord på nærmere fem Ormseter-hytte-år.

På veggen av «hytteliv»

Snart er påskeferien her. Norske familier drar av sted til fjells for å nyte hyttelykke ei ukes tid, gjerne i hytter som er atskillig større enn den som har vært Abba og mor Sana sitt hjem nå på femte året. Hvor mange ufrivillige uker hadde vi tålt av sammenklemt familieliv før hyttelykken ville vrengt seg til uro og vantrivsel? Vi kan rett og slett ikke forestille oss hvordan det er å bo på noen få kvadratmeter med ett soverom og ei ørlita stue som også skal være oppholdsrom, lekse-leserom og spiserom i uke etter uke, år etter år – uten anna enn en enda verre skjebne hengende over hodet dag og natt.

Ydmyk beundring

Da Hamar Dagblad gjorde Abbas sak kjent for offentligheten i Hamar for over et år siden, sa den på det tidspunktet 13 år gamle hamarsingen med den lange skoleveien blant anna dette:
– Hvis noen kommer og sier at jeg må bo her to år til eller ”bare” ett år til, da klikker jeg! Alle norske vi kjenner synes det er forferdelig at vi må bo sånn.
Det er med ydmyk beundring vi kan fastslå at Abba, et år etter, holder orden på livet sitt. Han er en stayer av de sjeldne. Abba spiller fotball enda ivrigere enn før og trener 3–4 pr uke. Den vesle hytta blir bare trangere og trangere for en ungdom i vekst med stort behov for fritidsaktiviteter med jevnaldrende.

Umenneskelige hensyn

Den gangen Mo fikk oppholdstillatelse, fulgte Hamar Dagblad tett på rikspolitikere fra forskjellige partier gjennom mange måneder – helt til Mo sin sak ble brukt som prinsippsak både for Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i Stortingets spørretime. Da begynte hensynet å bevege seg i menneskelig retning og i Mos favør slik FNs barnekonvensjon krever.
Omtrent samtidig med at Mo fikk stadfesta sin norske tilhørighet i 2004, kom Abba til Norge, først til mottak i Gjøvik og i 2007 til Hamar statlige mottak på Ormseter.
Til tross for at Abba har all skolegangen sin i Norge, har norsk som førstespråk og bare et utgått pass fra Honduras som ”tilknytning” noe annet sted i verden, veier ikke menneskelige hensyn lenger så tungt som i 2004. Det er umenneskelige hensyn som prioriteres når justisminister Grete Faremo setter innvandringspolitikk foran Stortingets intensjon om å få til en anstendig løsninger for asylsøkerbarn som har bodd så lenge i Norge at norsk språk og kultur er blitt deres.

– Ikke returnerbare

– Hadde det vært uproblematisk å returnere mor og sønn da de kom til Norge i 2004, ville det blitt gjort umiddelbart, sier rådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS som vil fremme en ny omgjøringsbegjæring for Abba og Sana i løpet av uke 12.
Martinsen opplyser at Libanon, som er Sana Talebs hjemland, er et av de landa det er vanskelig å returnere til generelt, men at det kan være spesielt vanskelig for personer som mangler statsborgerskap, slik Abba gjør, samt gyldige innreisedokumenter.
Abba er født i Honduras. Om bakgrunnen til at mor (36) og sønn (14) nå bor på femte året i ei hytta på Ormseter, fortalte Sana Taleb til Hamar Dagblad for et år siden:
“I 1996 giftet jeg meg med en mann fra Syria og flyttet med ham til Mexico. I 1997 fødte jeg Abdallah, altså Abba, i Honduras. Han var et veldig etterlengtet barn. Mannen min og jeg hadde lovet hverandre at hvis vi fikk en sønn, skulle vi dra til Al-Aqsa-moskeen i Palestina og takke for ham. Det gikk greit å reise både til og fra Palestina. Vi dro tilbake til Mexico, og alt var bra helt til jeg skulle fornye passet mitt ved den libanesiske ambassaden i Mexico. Der ble passet mitt beslaglagt, og jeg fikk ikke noe nytt pass.
I 2004 ble faren til Abdallah og jeg skilt. Jeg hadde ingen familie i Mexico, ingen inntekt og ingen framtid der. Abdallahs farmor bodde i Oslo. Hun kom og hentet ham, for han hadde fortsatt gyldig pass fra Honduras den gangen. Jeg kom etter to måneder senere, ved hjelp av illegale papirer og en mann som fulgte meg til Norge mot kjempehøy betaling. Framme i Norge beholdt han papirene og forsvant. Jeg hentet sønnen min og dro på politistasjonen for å melde meg som asylsøker.
Etter en måneds tid i ventemottak, kom vi til mottaket på Gjøvik sommeren 2004. I august 2007 kom vi til Ormseter. Nå har ikke Abdallah pass som er gyldig lenger, jeg har ikke hatt pass på over ti år, og vi kommer oss ikke videre i livet. Ingen kan si oss hvor lenge vi må bli her”.

Ond sirkel

Etter tre avslag på søknad om opphold i Norge, er Abba og Sana havna i en ond sirkel som kjennes strammere for hver dag i den lille hytta der Abba nå er blitt en ungdom med behov for mye mer plass og privatliv enn tidligere. Ingen oppholdstillatelse betyr ingen arbeidstillatelse eller videreutdanning for Sana.
Etter tre avslag, ble også stønaden hun får til livsopphold vesentlig redusert; det er ment å virke som et press for å forlate landet, forteller hun.
Fra intervjuet 3 februar 2011:
– Men hvor skulle vi dra? spør Sana. – Jeg har hatt 1300 norsktimer og jeg vil gjerne jobbe som frisør her i Norge. For at jeg skal få gått på kurs og senere få jobb …
– … må du ha oppholdstillatelse. Ellers får du aldri arbeidstillatelse, bryter Abba inn. Han vet hva som er kjerna i problemet. Han forteller at han også vet hva det i verste fall kan gjøre med folk å bo på et mottak i år etter år.
– Jeg vet at det er en del folk som har prøvd å drepe seg sjøl her på Ormseter, og jeg vet at det var en mann som tok sjølmord her for noen år siden. Det er ekkelt å tenke på, men jeg kan forstå at noen blir så lei av å være her at de prøver å drepe seg, sier Abba og ser på mor Sana.
Hun sier: – Jeg skjønner dem dessverre jeg også, Abdallah. Hadde jeg ikke hatt deg å leve for, kunne det vært jeg som syntes det ikke ville være noen vits å leve lenger.
For et år siden utfordra Sana Utlendingsdirektoratet (UDI) til å komme og prøve å bo noen uker eller bare noen få dager i ei slik hytte som hun og sønnen har bodd i, effektivt isolert fra det vanlige, norske samfunnet.
Hamar Dagblad tror det kunne vært en enda bedre idé om vår nåværende og vår tidligere justisminister, altså Grete Faremo og Knut Storberget, kunne tilbrakt påskeferien sammen i Abbas og Sanas hytte, og ha rollespill som asylsøkere.

– Kom fram, Faremo!

Presset vokser mot Faremo og budskapet om at innvandringspolitiske hensyn skal gjelde foran hensynet til de 450 asylbarna som snart skal kastes ut etter mange år i landet
Ekstra trist er det at Knut Storberget, på telefon med Hamar Dagblad fra Stortinget, forteller at han ikke husker noe om saken til Mo og Kaltun som han var med på å presse fram som prinsippsak på Stortinget, før de fikk opphold.
Mannen som, da han var justisminister, sa at to-tre år er et hav av tid i et barns liv, og med andre ord var på barnas side i spørsmålet om opphold når asylbarna har bodd her i mange årt, han sier nå at han ønsker forståelse for at han ikke lenger er i Justisdepartementet og derfor må vise dit.
Har X-justisminister Storberget greid å slette fra sin politiske ryggrad samtlige av de vurderingene han tidligere la vekt på? Er det virkelig blitt finanskomiteen for alle penga?