6. april 1990: Sammen med 19 andre friidrettsungdommer fra Strømmen og Lørenskog er Vidar Skillingsås (14) på vei til Danmark på treningsleir, noe han har gledet seg til kjempelenge.

Bildeserie: Se de historiske bildene fra brann-natta her.

Sprint, lengde og kule. Vidar stortrives med alle tre øvelsene. Leiren er en innarbeidet tradisjon i friidrettsgjengen, og Vidar er endelig gammel nok til å få være med.

De voksne trenerne smiler litt, der de ser de yngste gutta passere i retning de enarmede bandittene nok en gang.

Resten av tida bruker Vidar og kompisene til å sjekke ut båten. De er nysgjerrige, og roter seg også inn på noen områder som egentlig er sperret for publikum.

Der inne finner de blant annet materialer og malingsspann, stuet bort som i hastverk for å skjule at man egentlig ikke er helt ferdig med oppussingen.

Men det bryr ikke Vidar og de andre seg noe om. De fleiper og ler, og rekker akkurat å stikke innom taxfreen en runde til før leggetid.

Vel inne på lugar 616, er det ikke så lett å finne roen. Det er varmt og tett, og Vidar og en kamerat finner ut at de skal ta en tur ut for å lufte seg, klokka 02.05.

I gangen utenfor møter gutta på et par andre natteranglere fra gjengen, og de blir stående for å snakke litt. Plutselig ser de den.

En tynn søyle med røyk, som kjapt vokser i størrelse, der den tyter ut fra dekket under dem.

Gutta skjønner med en gang at de må si ifra.

Sammen løper de opp i resepsjonen, der damen på nattevakt først har problemer med å ta dem alvorlig.

Men så følger røyken etter dem, og ingen er lenger i tvil.

Noen alarm høres likevel ikke. Tre av brannhornene er ødelagt. Om bord er det stille.

Mens de andre løper oppover i båten, snur Vidar. Han vil komme seg tilbake til lugaren for å vekke de andre.

14-åringen har vært på én Sydentur med fly tidligere, og lest i sikkerhetsbrosjyren at ved brann, vil det være ei luke med frisk luft nede ved gulvet.

Der og da slår opplysningen inn. Han legger seg på kne, og begynner å krabbe.

Brannen sprer seg med rekordfart, men Vidar rekker å vekke kameratene på samme lugar.

På vei ut igjen, kommer han på at trenernes lugar ligger rett ved siden av, og får åpnet døra til den også.

Enda lenger inn, er det en lugar til med friidrettsungdom. De kommer seg aldri ut.



Vidar løper kjapt opp trappa mot dekk, da han plutselig møter en vegg av røyk. På instinkt skjønner han at hvis han blir stående der, vil han dø. I ørska snur han seg, og svimer av.

Når han våkner til igjen, har han fått åpnet en dør. Innenfor er det et kott med frisk luft.

Der inne besvimer han igjen. Men lufta hjelper. Vidar stabler seg på beina, og snubler seg oppover igjen.

På vegen passerer han en mann som ligger livløs, men der og da reagerer han ikke.

På grunn av røyken, blandet med giftige gasser, tenker han ikke klart. Alt handler bare om å komme opp på dekk. Få luft.

Bildeserie: Se de historiske bildene fra brann-natta her.

Vel ute, klarner tankene. Burde han ikke sjekke hvordan det gikk med den mannen?

Vidar kommer seg ned til neste dekk, men da kommer mannen på veg oppover. Vidar aner ikke hvem mannen er, men lettelsen over at han lever, er enorm.

Sine egne venner, finner han imidlertid ikke. 14-åringen, som for første gang er ute på tur uten foreldrene, er omgitt av fremmede mennesker, på et dekk som preges av fullstendig kaos.

Alt han har hørt om «kvinner og barn først», gjelder ikke ved fremre livbåt. I stedet slåss voksne menn om å komme seg først ut i livbåtene. Bare tre av besetningen er å se. De deler ut redningsvester og prøver å få låret livbåtene.

Vidar trekker seg bakover på dekk for å komme seg litt unna. Der oppdager han treneren og to av de andre fra lugar 616. De har også kommet seg trygt ut.

Sammen kommer de seg opp i en livbåt, som tar 15–20 personer.

Men ingen av besetningen blir med, så da de treffer vann klarer de bare å frigjøre båten foran, mens den blir hengende fast bak.

Båten piskes rundt bakre vaier, og smeller gang på gang inn i skipssiden så gnistene slår rundt dem. Men så løsner også festet bak, og de er på vannet.

De neste to timene sitter de i livbåten og ser på infernoet som utspiller seg foran dem.

Vidar teller seg fram til hvilket dekk lugarene deres lå på, og ser at flammene slår ut der ifra. At noen skal være omkommet, er imidlertid ikke i hans tanker.

Helikoptrene sveiper over dem med lyskastere, men så fort de skjønner at alt er bra, konsentrerer de seg om noen andre. Men havet har sin egen æreskode.

Lasteskip og passasjerskip snur fra alle retninger og kommer tilbake for å redde passasjerene.

Stena Saga er blant dem.

Der er Nils Kristian Myhre og alle de andre fotballgutta fra KIL om bord, på veg til sin treningsleir i Danmark.

Men fotballen er fort glemt, der de ser ned på redningsarbeidet som foregår og brannen som stadig tar mer tak.

Vidar og de andre blir til slutt plukket opp av et lasteskip, og kjørt til Sandefjord. Der ifra skal de fraktes til Oslo.

Hjemme har foreldrene ventet på et livstegn i timevis.

Ved 06.00-tiden på morgenen, ble Vidars far oppringt av faren til en av de andre gutta. Han kunne fortelle at Vidar løp tilbake, men at ingen hadde sett ham etterpå.

Først klokka 11.00 får Vidar muligheten til å ringe hjem. Når moren svarer telefonen, hører han bare gråt i den andre enden.

22 år er gått siden tragedien som krevde 159 menneskeliv.

Tre av dem var Vidars venner. Men mens det i dag står kriseteam klare for å følge opp dem som har vært utsatt for traumer, var det ikke slik i 1990.

Bildeserie: Se de historiske bildene fra brann-natta her.

– Vi fikk ikke noe tilbud om hjelp fra profesjonelle, men friidrettsgruppa tok tak og samlet oss daglig i tida etterpå. Der møtte vi også foreldrene og søsknene som hadde mistet sine, sier Vidar.

Han ble hedret for innsatsen. Men tenåringen klarte ikke ta det til seg.

– Skyldfølelsen kom allerede de første dagene etterpå. Hvorfor gjorde jeg ikke enda mer? I desperasjonen kom det også noen kritiske spørsmål fra de andre. Men det bebreider jeg dem ikke. I ettertid har jeg innfunnet meg med at det ble slik det ble, sier han.

– Hvordan har det som skjedde endret deg?

– Den første tida var jeg veldig fokusert på alt som kunne gå galt, men da fikk jeg streng beskjed av folk rundt meg at slik kunne jeg ikke tenke. Etter hvert er jeg nok blitt mer opptatt av å leve livet. Men det med sikkerhet ligger i bakhodet, sier Vidar, som gjennom jobben i Forsvaret har vært i tjeneste i Afghanistan i to runder.

– Jeg fikk vel bevist at jeg kunne tenke rasjonelt ganske tidlig. Sånn sett har nok erfaringene jeg fikk, preget meg etterpå. Jeg tror jeg klarer å holde hodet kaldt og ikke stresse opp verken meg sjøl eller de rundt meg. Men jeg føler et veldig ansvar for dem jeg har med meg, sier han.

– Er du blitt redd for å kjøre båt?

– Nei, utrolig nok ikke. Men bare noen måneder etterpå ble vi tatt med ut på en minnestund på det stedet der båten brant, med folk som gikk brannvakter slik at det skulle være ekstra trygt. Dermed kom jeg liksom opp på hesten igjen.

– Det var nok ikke så lett for foreldrene mine å skulle sende meg ut igjen på egen hånd, men de nektet meg ikke å dra. Og de har vært klare på at dette ikke skal begrense meg. Jeg har faktisk seilt med Scandinavian Star etterpå også, da den gikk i trafikk mellom Frankrike og Marokko. Det var en veldig spesiell følelse, og jeg sov ikke noe den natta, men det gikk da bra, sier han.

– Hva mener du om spørsmålene som reises i den nye boka?

– Jeg synes det er på tide at vi får noen svar, når det fortsatt er så mange spekulasjoner rundt mordbrannen. Det må da være viktig for det offentlige Norge å bli ferdig med saken en gang for alle, og slippe all usikkerheten rundt Scandinavia Star. Når man ser hvor mye ressurser som brukes til å etterforske hendelser i dag, så burde det også være rom for å ta tak i dette før det er for sent. De som er borte, er borte uansett. Men det oppleves enda verre hvis noen har tent på i forbindelse med en forsikringssvindel. Hvis han som ble pekt ut som gjerningsmann ikke gjorde det, er det også viktig at han blir renvasket og at man kommer til bunns i det som virkelig skjedde, mener Vidar.