Gir ut bok om datteras smertefulle død

Med bok: Thorbjørn Bakken (67) fra Trysil kommer med boka Overgriperne. Ei bok som kan få konsekvenser for mange. Boka vedlegges nemlig en klage til Statens helsetilsyn.

Med bok: Thorbjørn Bakken (67) fra Trysil kommer med boka Overgriperne. Ei bok som kan få konsekvenser for mange. Boka vedlegges nemlig en klage til Statens helsetilsyn. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

– Det å bli alene, er fryktelig. At jeg savner Heidi så inderlig, forsterker det, sier Thorbjørn Bakken. Nå kommer boka om møtene med dem som skulle gitt hjelp.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Mest av alt er boka Overgriperne vedlegg til en klage til Statens helsetilsyn.

En 240 siders klage på behandlingen dattera Heidi fikk fra hun ble sjuk i 1996 og fram til hun døde i 2011.

Et titall navngitte personer, flere sjukehus, legeteam og kommunalt ansatte kan komme til å bli gransket.

Boka er en usminket beretning om familien Bakkens møte med helsevesenet.

Overgriperne er en beretning om prestisjerytteri, arroganse, angst og fortvilelse.

Misforståelser, tabber, liv og død. Eller som forfatteren sjøl sier det; ei bok om lidelse og kjærlighet.

Aldri som før

Livet kan deles inn i før og etter 28. april 1996 for Thorbjørn Bakken, kona Turid og dattera Heidi.

Det var nemlig dagen da Heidi ble avvist ved akuttmottaket på sjukehuset i Elverum.

To døgn senere ble jenta funnet bevisstløs på stuegulvet hjemme på gården Skogli i Langtjernåsen sør i Trysil.

Det ble påvist en sjelden form for epilepsi som følge av en ukjent hjerneskade eller hjernesjukdom.

Anfallene var fatale, de skulle vært unngått for alt i verden. Men det var søndag på akutten i Elverum.

Fra boka:
«Hvorfor er dere her egentlig? Er dere ikke klar over at det er søndag?» Legen tok hoftefeste, smilte skjevt, og lurte på hvorfor vi all verden vi var kommet til sykehuset. «Og hva gjelder det?» spurte han, ansikt til ansikt med Heidi, som satt gråtende på senga på akuttmottaket på Hedmark Sentralsykehus (som det het den gang) i Elverum. Hun veivet ukontrollert med venstrearmen så voldsomt at jeg måtte støtte henne for at hun ikke skulle ramle ned. «En kan mistenke henne for å være hypokonder,» sa han til meg etter en såkalt undersøkelse, før han avviste oss begge og sendte oss hjem.

– Heidi ble etter hvert avhengig av rullestol, hun trengte hjelp så å si døgnet rundt og vi fryktet døden mange ganger.

Boka er historien om Heidis sjukdom. Om kampen for å redde liv, om ikke å bli trodd, om ikke å bli tatt på alvor, sier Thorbjørn Bakken.

Arroganse

– Om jeg er bitter? Ja. Om jeg vil ha hevn? Nei, egentlig ikke. Men jeg mener boka er helt nødvendig. Vår historie kan ikke få gå upåaktet hen. Jeg grubler ikke på hva konsekvensene kan bli for dem som anklages, men jeg håper at helsetilsynet vil konkludere med at slik skal det ikke gjøres. Kanskje er jeg mest av alt forbannet. Uansett; jeg forventer at klagen blir tatt på største alvor.

Bakken håper at boka blir en tankevekker for helsepersonell og for offentlige byråkrater.

Videre håper han at bokutgivelsen kan føre til at epilepsi kan få større oppmerksomhet.

Bitterheten sier han handler om at kloke hoder bevisst har neglisjert alle forsøk på å informere om datteras vanskelige og kompliserte sjukdomsbilde.

Han går så langt som å si han er blitt motarbeidet.

– Jeg har ikke grublet mye på hva motivene kan være. Men mitt klare inntrykk er at det handler om arroganse for å beskytte seg selv. Trolig for å sikre sine revir og sin profesjon. Og jeg er jo på langt nær alene om å ha opplevd dette. Tror ikke jeg har vært spesielt uheldig en gang, media er fulle av denne type saker. Men det koster å kjøre sakene helt ut. Jeg skal gjøre det. Og jeg gjør det fordi jeg mener jeg skylder Heidi å gjøre det. Turid også.

Savnet er grusomt

16. desember 2009 døde Turid etter å ha vært sjuk lenge.

Thorbjørn og dattera Heidi ble igjen alene på Skogli. Gården som Thorbjørn og Turid tok over, og flyttet til, i 1976.

– Jeg har mistet kona. Sjøl om det var tidlig, så vet du ubevisst at døden en gang vil skille to partnere. Å miste barnet sitt er noe ganske annet. Det er totalt meningsløst. Likheten var at begge var svært sjuke da de døde. Ingen av dem ville fått noe godt liv dersom de hadde fått leve. Slik sett er sorgen til å leve med, jeg var på mange måter lettet og glad da det var slutt. Det er savnet som er så grusomt.

Etter mange og grundige undersøkelser på Ullevål i Oslo og ved Spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika i 1996, ble det klart at Heidi aldri ville bli hundre prosent frisk. S

kadene av anfallene hun hadde vært gjennom var for omfattende.

– Jeg syntes til å begynne med at det var vanskelig å se friske barn. Heldigvis klarer jeg å glede meg over det nå, men tenker ofte på hvordan livet kunne vært med ei frisk Heidi. Kontrastene gjør så vondt.

Nå vil han selge Skogli. Gården fortjener å bli tatt vare på, men med Heidi forsvant gløden.

Seiret til slutt

– Vi kommer til å miste hverandre nå snart. Hvordan skal du greie deg uten meg, pappa? Det blir verst for deg, for du blir igjen alene. Jeg skal til mamma. Heidi Bakken forsto alvoret. Det var 17. mai på Hamar sjukehus, året var 2011. Begge visste de det snart var slutt.

Thorbjørn sier det var en god samtale. Ikke trist eller sorgtung. Ikke kjør hestene til slakteriet, bruk en slump penger på å pusse opp kirka i Plassen. Fordel eiendelene slik.
Så var det slutt. Sjøl om vegen hadde vært strevsom, var slutten god. Lillehammer sjukehus var et godt sted å være.

Fra boka:
Den 11. august klokka 20.20 nådde jenta mi målet sitt. «Du greide det, Heidi!» sa jeg høyt. «Du greide det!» Jeg kjente en følelse av seier på hennes vegne. Hun hadde seiret over overmakta. Nå kunne ingen mistro henne mer.

Artikkeltags