– Hans reddet meg fra Gestapo

PÅ PLASS: Per Ola Engernes (til venstre) og Erling Storrusten sørger for å få på plass minneplaten som hedrer Hans Engernes.
$BYLINE_ON$Foto: Tine Persson$BYLINE_OFF$

PÅ PLASS: Per Ola Engernes (til venstre) og Erling Storrusten sørger for å få på plass minneplaten som hedrer Hans Engernes. $BYLINE_ON$Foto: Tine Persson$BYLINE_OFF$

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

62 år etter at Erling Storrusten fra Gudbrandsdalen flyktet tilo Sverige via Engerdal, satte han i går opp ei minneplate i Engerneset til minne om mannen som førte ham trygt over grensa.

DEL

– Her sto jeg, sier 84-åringen Erling Storrusten og minnes hvor han ventet da Hans Engernes gikk i forveien for å sjekke om kysten var klar til å krysse hovedvegen.
Engernes var en av mange loser som risikerte livet for å hjelpe andre mennesker å flykte fra Gestapo og tyskerne over til Sverige.

Spion på flukt

Ett av tyskernes viktigste hovedkvarter lå på Lillehammer. Storrusten var lokalkjent og lett til bens, og fikk gjennom spionasjeorganisasjonen XU i oppdrag fra britiske Secret Service å spionere på hovedkvarteret med det mål for øye å lage et kart over basen, som blant annet viste vaktruter og -tider. Det gikk mange uker før noe skjedde som gjorde at Storrusten ble oppdaget og fikk Gestapo på nakken. Han kunne ikke annet gjøre enn å flykte.
Erling Storrusten var den gangen 21 år gammel. Det var vinter, temperaturene lå fra rundt 0 til en 5-6 kuldegrader. For å slippe å bli oppdaget, gikk reisen på nattetid.

I mål

Etter å ha blitt loset flere kilometer av seks dristige menn, kom Storrusten til ei tømmerkoie i Engerneset. Der satt hans siste los på vegen, Hans Engernes, og ventet på ham.
– Hans tok veldig godt imot meg. Han så at jeg var sliten, jeg hadde jo gått i tre netter og ikke fått sovet stort, så han spurte om jeg virkelig ville til Sverige den natta. Og det ville jeg, så vi la i veg, forteller Storrusten.
19 timer senere nådde de fram til målet: Det lille krypinnet til Arvid Andersson med familie. En snøstorm tok til, og Storrusten og Engernes slo seg ned hos Andersson for natta. Morgenen etter satte de to i veg i hver sin retning. Erling Storrusten kom seg til Sverige takket være Hans Engernes og mange andre loser og deres lokalkunnskaper.

Minneplate

Hans Engernes gikk bort i 1989.
– Jeg er så takknemlig til Hans for at han risikerte livet sitt for å få meg trygt i sikkerhet. Derfor setter jeg nå opp denne minneplaten for å hedre en av de mange som ofret og risikerte så mye for på sin måte å hjelpe oss andre under krigen. Denne platen er spesielt tilegnet Hans Engernes som ble redningen for meg, sier Storrusten.
Minneplaten står på vestsida av brua over Engeråa i Engerneset, på høyresida av vegen som fører til Elvdalen.
Per Ola Engernes, sønn av Hans Engernes, hjalp til med å sette opp minneplaten.
– Jeg visste ingenting om hva far drev med. Jeg var åtte-ni år gammel da, men likevel skjønte jeg ikke at han var los. For meg er denne minneplaten følelsesmessig veldig verdifull, forteller han.

Artikkeltags