Anne Kjersti Myhrene Steffenak har bakgrunn som helsesøster og psykiatrisk sjukepleier i Stange.

– Siden jeg startet i 1992 har jeg sett en endring i problematikken til ungdom som oppsøker helsesøster. Før var det spørsmål om fysiske belastninger og prevensjon som dominerte. Slike spørsmål er det fortsatt, men det er kommet mer psykososiale utfordringer. Unge som kommer sliter med for eksempel depresjon, angst, selvskading og spiseforstyrrelser, sier Steffenak.

Etter fire år med forskning skal Anne Kjersti Myhrene Steffenak, stipendiat ved Karlstad Universitet, holde sin disputas ved sin arbeidsplass, Avdeling for folkehelsefag på Høgskolen i Hedmark i Elverum.

Avhandlingen omhandler studier av psykisk helse og nervemedisiner (psykofarmaka) blant 15-16-åringer, samt dybdeintervju av åtte ungdommer mellom 16 og 24 år om bruk av psykofarmaka.

Hun har også intervjuet helsesøstre om deres rolle relatert til ungdom med psykiske lidelser.

Helsesøster er lavterskel

Flere helsesøstre har tatt videreutdanning innen psykiatri for å møte økningen av psykiske lidelser blant unge.

– Dessuten er det et problem at før forholdt helsesøstrene seg til kommunelegen, og hadde denne personen som en viktig diskusjonspartner. Nå er det fastlegen til ungdommen helsesøstrene skal forholde seg til, og det er ikke alltid etablert klare retningslinjer for samarbeid, sier Steffenak.

Helsesøsterens oppgave er å gjøre helsefremmende arbeid, de har samtaler med de unge som oppsøker dem, og de avdekker ulik problematikk.

– Men hvordan gå videre? Jeg mener at helsesøstre utgjør en viktig rolle, de er et lavterskeltilbud. De er verken foreldre eller lærere, og kan oppfattes som mer «ufarlige» voksenpersoner. Derfor blir de nyttige samtalepartnere for de unge, de blir voksne som ser dem, sier Steffenak.

Skamfulle foreldre

For flere av de åtte ungdommene mellom 16 og 24 år som Steffenak har dybdeintervjuet uttrykker at de ønsker å bli sett.

Erfaringene med oppfølging fra fastlege er mer individuelt enn profesjonelt.

Alle disse ungdommene har brukt eller bruker psykofarmaka, eller nervemedisin. I hovedsak sovemidler, angstdempende og antidepressive midler. Årsaken til at ungdommene brukes psykofarmaka er sammensatt.

– Flere av dem har familiemedlemmer som er psykisk sjuke. Noen hadde mistet nære personer, er selvmedisinert med legemidler, skaffet illegalt. Andre har vokst opp i hjem med manglende oppfølging av voksne. De sliter med bivirkninger som kvalme, dissasosiasjoner og hallusinasjoner. Men noen har også god effekt av medisinene. Ungdommene forteller at mange i vennekretsen også har psykiske lidelser, mens andre venner forsvinner. De opplever også at de ikke får aksept for sine psykiske lidelser i familien, at foreldrene er flaue for at de har barn som står på medikamenter. Dette er skambelagte forhold.

Søvnrutiner

I en undersøkelse hvor 11.000 15- og 16-åringer deltok, hadde 15,5 prosent psykiske lidelser.

Mens bruken av sovemidler har økt noe, viser økningen i bruk av antidepressiva og angstdempende medikamenter liten økning.

En av fire i undersøkelsen har fått skrevet ut en resept på et psykofarmaka ett til ni år senere.
– Det er flere enn før, men det er ikke kjempehøye tall.

Hun har sett at bruken av sovemidler har økt.

– Det er ikke så mange individer det er snakk om. Men de som bruker sovemidler, bruker det ofte. Dette er medisiner som ikke skal brukes over lengre tid, og ikke av unge mennesker. Det krever tett oppfølging. Helsesøstre er gode på søvnrådgivning, sier Anne Kjersti Myhrene Steffenak.

Hun disputerer 24. januar, og den er åpen for alle.