I kveld er det to regler som gjelder for barna. De får ikke lov å slutte å spise godteri, og de får ikke lov til å gå og legge seg.

Sånn er julekvelden der i gården.

Dette tør vi spå fordi Øverenget, oppvokst i Elverum og med røtter fra Stor-Elvdal, legger opp julefeiringa prikk likt hvert år.

– Tradisjoner er viktige, sier julemannen Øverenget, som ni-julekoser seg med å gjøre akkurat det samme fra år til år.

– Jula står for ritualer, og ritualer er viktige. Den gjentakelsen som ligger i dem, skaper sammenheng. Vi skaper en slags orden med gjentakelsene. Vi har ikke så mange ritualer gjennom året i Norge, så jeg tror vi trenger dem vi har, sier Øverenget.

En gang rakk jeg å holde foredrag både i Oslo, Stavanger og Bergen på samme dag

– Hvordan ville Norge vært uten jul?

– Fattigere, tror filosofen.

Han er rett på sak og uten dikkedarer, og bruker ikke lange setninger og vanskelige ord og er ikke filosof med fjernt blikk og hånd under haka. Han er aldersubestemmelig gutteaktig i framtoningen, og er så debattglad at han spretter rundt i radio- og tv-studioer og aviser og ytrer seg i ett kjør, på filosofisk grunn.

I offentligheten ble han sist tydelig sett med en kronikk, trykt i både Østlendingen og Aftenposten, der han stiller spørsmål ved om uhyrlighetene på Utøya og i Regjeringskvartalet virkelig var gal manns verk – eller om drapsmannen undervegs kunne ha valgt å ikke gjøre det han gjorde.

– Saken er viktig å se på også fra et filosofisk synspunkt, mener Øverenget.

Men et par uker før kirkeklokkene på Stavsjø ringer jula inn for ham, sitter filosofen i foajeen på Grand Hotell i Oslo, dagen derpå Nobelprisutdelingen, tilfeldigvis, og gleder seg til jul.
Forresten måtte Østlendingen låne ham ut til NRK for at Norgesglasset skulle få filosofens direktesendte kommentarer til de tre prisvinnernes avslutningstaler i Oslo Spektrum kvelden før.

Kommentarene tok han på strak arm med hodetelefon på hue midt i folkemylderet på Grand.

– Jeg har ingen notater, nei. Jeg har jo gjort lignende ting ganske mange ganger før, sier Nitimens husfilosof og faste filosoferende kronikør i et par aviser, og stadig reisende rundt i Norge og Norden og Skandinavia på foredrag, for han er internasjonalt kjent og en frisk handelsreisende i filosofi, også med eget firma, Humanistisk Akademi, sånn cirka siden årtusenskiftet.

– En gang rakk jeg å holde foredrag både i Oslo, Stavanger og Bergen på samme dag, og var hjemme hos familien i Oslo ved titida, for jeg vil hjem igjen om kvelden så sant jeg klarer, til kona mi, Therese, og jentene på tre og sju år, sier Øverenget.

– Ja, hvordan har barna dine det på julekvelden?

– Kjempebra. Det er to regler som gjelder for barna. De får ikke lov å slutte å spise godteri, og de får ikke gå og legge seg. Må de sove, så må de sovne i stua. Disse reglene er ikke veldig alvorlig ment, men det er morsomt når vi presenterer dem. Julekvelden skal være kriblende annerledes. Til slutt sovner de i sofaene, helt utslitte. Jeg tror de vil få rike minner om barndommens jul, sier Øverenget.

Barnas mor er psykolog, så det går nok bra.

– Etter pinnekjøttet og multekremen pakker vi ut gaver helt til tredje juledag.

– En sann overflod av pakker, altså?

– Nei, bare veldig ineffektiv utpakking. Gavene pakkes opp én etter én, og blir nøye vurdert og kommentert av alle.

– Hjemme hos oss er det ingen som bruker innestemme. Vi er glade i å debattere, og derfor må også treåringen få lov til å rope: nå er det min tur til å snakke!, sier faren.

Han har forresten fått seg noen filosofiske trøkker fra døtrene sine.

– Alt barn sier er ikke like klokt, men noen ganger treffer de spikeren veldig på hodet, sier far Øverenget.

En gang han stresset litt og skyndte på barna og sa de hadde dårlig tid, svarte eldstedatter Augustine: «Pappa, slapp av. Tid fins ikke.»

– Så der fikk jeg den. Da hun hadde tenkt seg om litt, spurte hun: «Hva er tid?» «Det har jeg ikke tid til å gå inn på nå», svarte jeg. Slike spørsmål som Augustine og andre barn stiller, tar jeg opp i bøkene om «Sokrates og pappa». Jeg har akkurat gitt ut nummer to «Sokrates og pappa tar seg tid»..., sier Øverenget.

For innimellom alle foredragene og kronikkene og driften av sitt Humanistisk Akademi skriver Einar Øverenget bøker, sånn cirka ei voksenbok annethvert år, pluss altså også barnebøker om filosofi innimellom der igjen.

– Jeg jobber støtt, og sover altfor lite. Før jeg fikk familie, og mens jeg var i USA og fullførte doktorgradsavhandlingen min, kunne jeg jobbe døgnet rundt. Det går ikke med familie, sier Øverenget, men han innrømmer at det går med noen netter til skriving nå også. Før satt han gjerne med computeren på knærne og et glass rødvin ved siden av, og en røyk til, og skrev i svarte natta.

Nå røyker han bare et par sigaretter i jula, fordi det er tradisjon, og tradisjoner slutter man ikke med, og det går også med noen sigaretter i den årlige sommerferieuka i Spania. Men aldri ellers. Det går. Tradisjoner fungerer.

– Jeg bestemte meg for å ta et valg for noen år siden, og spurte meg sjøl hva jeg ville savne mest av røyk og rødvin. Så jeg sluttet å røyke, sier Øverenget.

– Du har skrevet bøker som har rene hjelp-deg-selv-titler som «Å bli sin egen venn» og «Lykkens filosofi»?

– Ja. Jeg vil gjerne vise at filosofien besitter anvendbare og betydningsfulle perspektiver. Allerede i den klassiske greske filosofien diskuterte de disse spørsmålene. For å bli sin egen venn må en kunne si både ja og nei til seg sjøl. Vi må stadig ta valg, enten vi vil eller ikke, og da kan det være lurt å ha tenkt gjennom ulike spørsmål på forhånd. Det er for sent å bestemme seg for å ta det rolig når klokka er blitt to om natta på julebordet, sier han.

– Mor mi pleide å si at det nyttet ikke å tro at en kunne slappe av, en måtte oppdra seg sjøl hele livet, for hvis ikke så bar det utfor.

– Det hadde hun rett i. Den der skal jeg jammen adoptere, sier filosofen som i sin travle foredragsvirksomhet blant annet har spesialisert seg på å snakke om etikk som verktøy i arbeidsliv og næringsliv. Da gjør han det gjerne med konkrete eksempler og humør og lyst til å formidle. Det handler om å forstå seg sjøl, og finne fram til grunnleggende verdier som vi vil styre både oss sjøl og det vi jobber med etter.

– I det siste har vi fått slått klart fast at psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap. Hva er filosofi?

– Filosofi er ingen vitenskap i det hele tatt. Det er et refleksjonsfag, et systematisk forsøk på å forstå det du kan og gjør, men som du kan og gjør så godt at du har sluttet å legge merke til det. Det viktigste ordet i filosofien er «hvorfor».

– Så da kan en filosof brukes til å si hvorfor til både psykiatere og andre fagfolk som har glemt å si det sjøl?

– Det kan han. Jeg liker å utfordre autoriteter og etablerte sannheter og å jobbe med dilemmaer, sier Øverenget, som tidvis var nokså opprørsk av seg i ungdommen i Elverum, og han brød seg nok ikke noe om at faren Hallstein, som er pensjonist nå, var politimann.

– Bestemte du deg tidlig for å bli filosof?

– Det bare ble sånn, sier han, som understreker viktigheten av å ta valg.

I ungdommen fram til han var 16–17 år, var han forresten en sprek idrettsgutt, og drev med både fotball og friidrett. I diskos, som jo er en gammel gresk idrettsøvelse, var han tredje best i landet.

– Fra jeg var 11 år besto livet av å trene. Men så skjønte jeg kanskje at jeg ikke kom til å bli den beste, enda det hadde jeg nok lyst til. Nå har jeg oppdaget skigåingens gleder, og det er bra, for jeg trenger å være i bra form som halvgammel far med små barn. Men det er det at det blir for mye jobb og for lite søvn.

– Der burde du kanskje ta et valg?

– Ja, men det er jo så morsomt å jobbe, sier Øverenget.

Han tok doktorgraden sin på Martin Heidegger, en av de vanskeligst tilgjengelige filosofene som har vært til; han skrev så vanskelig at det er en gru, sier Øverenget sjøl. Og fugla vet hva filosofen fra Elverum gjennom årene har puttet inn i hodet sitt av dype tanker fra andre og seg sjøl og tenkt ut igjen til glede og nytte for dem som hører på ham. (Han spør forresten bestandig om det er noen fra Elverum i foredragssalen. Og det er det ofte.)

– Hva er din filosofiske overbygning, om noe slikt finnes?

– Den finnes, og jeg har en, og den er evnen, retten og plikten til å styre seg sjøl, sier Øverenget.

– 22. juli 2011 kommer til å bli et tema inn mot jul og nyttår. Ble vi som nasjon virkelig forandret av det som hendte da?

– Jeg er ikke sikker. Det jeg vet, er at demokrati ikke er rosetog. Demokrati er kamp, med sterke meningsytringer og stor uenighet. Demokrati er alt, unntatt vold, sier Øverenget.

– Mange gruer seg til jul. Har du noen tanker om det?

– Jula er et forstørrelsesglass på godt og vondt. Når noen har det vondt, forsterkes de vonde følelsene. Mange barn har store forventninger, og må oppleve at voksne skuffer dem. Det blir også veldig stort nettopp i jula. Men disse barna har en drøm gjennom forventningen om at det kanskje kan bli annerledes, og den drømmen kan overleve mange skuffelser. Det er viktig å tenke at verden kan bli annerledes enn det den er, sier Einar Øverenget.