Med nese for kreft

PÅ JOBB: I en av boksene ligger et filter som en pasient med lungekreft har pustet gjennom. Sniff og eier Bjørnar Sørli trener for å gjenkjenne det.

PÅ JOBB: I en av boksene ligger et filter som en pasient med lungekreft har pustet gjennom. Sniff og eier Bjørnar Sørli trener for å gjenkjenne det. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Bjørnar Sørli (48) gir kommandoen med hviskende stemme. Men Sniff vet utmerket godt hva han skal gjøre, og er i aksjon med én gang. Gang på gang plukker han ut den riktige boksen med utåndingsmolekyler fra en pasient med lungekreft.

DEL

Og for hver gang er Bjørnar og de andre ved Hundcampus i Hällefors i Sverige ett steg nærmere et medisinsk gjennombrudd: Å oppdage lungekreft mye tidligere enn sjukehusenes maskiner kan avsløre sjukdommen.

Det vil i tilfelle kunne endre helbredelsesprosenten på lungekreft vesentlig.

Utdanner årlig mellom 20 og 30 hunder

– Første fase av prosjektet skal være avsluttet i april 2011. Vi utdanner årlig mellom 20 og 30 hunder i spesialsøk i dette kreftprosjektet og da skal vi kunne kjøre operativt, sier Lennart Wetterholm.

Han startet Hundcampus for åtte år siden, etter å ha ledet hundetjenesten i det svenske forsvaret i 25 år.

– Jeg jobbet med spesialsøk og minerydding i krigsområder, og erfarte daglig at hunder var til uvurderlig hjelp. Men i Staten tar ting tid. Du kan foreslå noe, men så skal det diskuteres i årevis før det blir tatt en beslutning. Jeg drømte om å kunne bestemme over prosjektene sjøl, kunne utdanne hunder på mange forskjellige områder og ta lange steg der byråkratiet til nå hadde bremset mulighetene, sier Lennart.

Spesialhunder fra hele Europa 

Som sagt, så gjort. I dag er Hundcampus et midtpunkt for trening av spesialhunder fra hele Europa. Det finnes hunder i jobb innen et vidt spekter av områder: Bombehunder, diabeteshunder som sier ifra når blodsukkeret er for høyt eller lavt, epilepsihunder, spor- og søkhunder, hunder som finner gasslekkasjer, pengehunder som markerer hvis du prøver å krysse grensa med et stort antall sedler, narkotikahunder, tobakkshunder og redningshunder.

Flere hundre av dem trenes årlig opp hos Lennart, Bjørnar og de andre instruktørene ved Hundcampus.

Medisinsk banebrytende

Alle prosjektene er viktige. Men det nyeste er i tillegg medisinsk banebrytende.

– Når det gjelder lungekreft, er utfordringen at sjukdommen ofte oppdages for sent til at man kan redde pasienten, sier Lennart. 

Tallenes tale er da også klar. Ifølge Kreftregisteret er det fortsatt slik at ni av ti som får lungekreft dør. Sjukdommen rammer årlig 1,3 millioner mennesker over hele verden, mens i Norge dør mer enn 2000 mennesker av lungekreft hvert år. Sjukdommen øker mest hos kvinner.

– Kan redde noen annens mor

Det paradoksale er da også at Bjørnars mor, Berit, ble rammet av lungekreft midt oppe i hans jobbing med kreftprosjektet i Sverige.

– Hun døde for halvannen måned siden. Det er vondt, men det gir også en ekstra inspirasjon til å fortsette arbeidet. Vi kommer til å lykkes med dette, og da kan vi redde en annens mor, sier han.

Ideen til prosjektet fikk Lennart etter å ha sett en engelsk reportasje, der en lege uttalte at hvis man kunne bygge en sensor som var like god som en hund, kunne man oppdage kreft tidligere.

– Da slo det meg, hvorfor ikke bruke hunder?

Nå er kreftprosjektet en innarbeidet del av Hundcampus. De jobber tett opp mot Karolinska Sjukhuset i Stockholm og sjukehuset i Gävle. I tillegg til lungekreft, arbeides det også med å avdekke prostatakreft og hudkreft på et tidligere stadium enn man gjør i dag.

– Ved å teste prøver fra mennesker i risikogruppene for disse sjukdommene, kan man komme inn med behandling i tide, sier Lennart.

Han mistet sjøl kona si i kreft, og ser hvordan sjukdommen griper stadig bredere om seg.

– Du finner knapt en familie som ikke er blitt rammet av kreft på en eller annen måte. Her kan vi gjøre en forskjell på hvordan utfallet blir, sier han.

Hundcampus har nå etablert en stiftelse, som skal stå bak det videre arbeidet med kreftprosjektet. Sjukehusene dekker i dag 30 prosent av utgiftene, resten dekkes av Hundcampus.

– Vi skal ikke tjene penger på dette. Men vi er avhengig av å få inn midler slik at vi kan gå dypere inn i forskningsresultatene. Bygge lydisolerte rom, installere enda flere kameraer og mikrofoner og dermed lagre data på hvert eneste sniff. Slik kan vi utvikle oss videre. Vi er gode i dag, men vi skal bli enda bedre, påpeker Lennart.

Bak ham er Sniff klar for nok en runde på øvingsplattformen. Den har Lennart utviklet sjøl for å heve kvaliteten på læringsprosessen. I den største laben skal hundene velge mellom 16 bokser. Treffprosenten er like stor hver gang.

– Vi reduserer også mengden som de skal kjenne igjen, slik at vi ser at de markerer også på mindre doser. Og det gjør de, sier Bjørnar.

– En gang testet vi hvor langt ned vi kunne komme. Vi startet med flytende te, og reduserte til det var igjen kun en 0,0000073 stor andel av den opprinnelige dosen. Det så ut som blankt vann, men hunden markerte like tydelig!

Når det gjelder narkotika, har vi også opplevd at hundene har markert på bomullsdotter som har ligget i en åpnet pose i samme rom som narkotika. De har altså ikke vært fysisk i kontakt med stoffet, men hundene merker det likevel, smiler han.

Sniff trenes også til å finne narkotika. I tillegg ønsker Bjørnar å utvikle ham til en ID-hund.

Da kan han finne et bestemt individ midt inne i en enorm folkemengde.

– Vi jobber også med å finne den personen som har berørt en gjenstand. Og her ligger det enorme muligheter. Hvis du legger pennen du akkurat skriver med i en pose, og forsegler den, vil det fortsatt etter 13 år være mulig for en trent hund å avsløre hvem som har vært i berøring med pennen!

– Vi trener også hunder til å finne små barn, for de lukter annerledes enn voksne. En gang satte vi ei barnevogn inn i en garasje og stengte døra, for å gjøre det litt krevende for hunden. Men tror du ikke at han løp opp i etasjen over og markerte ned på barnet, gjennom betonggulvet. Nei, det nytter ikke å lure disse her, sier Bjørnar.

– Men er det ikke vanskelig å lære hundene noe nytt, hvis de først er trent til én ting?

– Nei, det er faktisk motsatt. Har de plattformtreningen inne, er det mye lettere å få dem til å lære å søke etter noe annet. Vi bruker bare en assosiasjon som får dem til å skjønne hva det er de skal jobbe med i dag. Men motiveringen er viktig. Hos oss får de oppmerksomhet, ros og belønning når de gjør noe bra. Vi bruker aldri straffemetoder. Strupehalsbånd er det verste jeg ser, sier Bjørnar bestemt.

Ved Hundcampus tar<@$p> de også imot såkalte «problemhunder» og trener dem til å endre adferd.

– Men da er det egentlig mer snakk om å trene eieren enn hunden. Jeg banner vel i kirka nå, men det er dessverre slik at en del ikke burde hatt hund, sier han. Folk kommer til oss og sier at «vi har prøvd absolutt alt». Men hvor lenge har de prøvd? Og hvor konsekvente har de vært? Du kan ikke si nei ni ganger og gi etter den tiende, sier han.

– Men hvordan er det når eieren skal prøve seg på egen hånd etter å ha vært hos dere?

– Vi trener bevisst hund og eier som et team. Relasjonen dem imellom er helt avgjørende for at man skal lykkes. Slik er det med spesialhundene også. De som trener mest, kommer hit ei helg i måneden gjennom ti måneder, i tillegg til at de jobber videre hjemme. Det ideelle er selvfølgelig å kunne trene hver dag, men mange har ikke den muligheten. Her kan de imidlertid trene intensivt, sier han.

– Er noen raser bedre rustet enn andre til å bli spesialhunder?

Bjørnar drar litt på det.

– Det er nok heller slik at noen raser egner seg bedre til én type oppdrag, mens andre raser kan være fullkomne til andre type oppdrag. Ingen er i alle fall håpløse! Det går mer på å finne de hundeindividene som det funker best med. Noen ganger trengs det livserfaring, og da bruker man en eldre hund, andre ganger en yngre. Men det er nok uansett en fordel å starte plattformtreningen tidlig, mener han.

Sørli, har nå sluttet seg til oss. Han er på besøk ved Hundcampus, og har fått en spesiell plass i prosjektet. I forbindelse med Berits begravelse, ønsket familien en gave til kreftsaken i stedet for blomster. Og pengene som kom inn, ja de er donert til Stiftelsen Cansersøkhund, der Birger er blitt æresmedlem som den første giveren.

– Det er kommet flere i ettertid. Men du var den første, og det er et meget viktig signal, sier Lennart, når han skjønner at hedmarkingen synes dette blir litt vel mye oppmerksomhet. Samtidig møtes de to i engasjementet for å hjelpe mennesker med kreft.

– Dette er noe som kan redde liv. Det finnes ikke noe mer givende å arbeide med, sier Lennart.

Artikkeltags