Mistereggen velger friheten

NYTT VALG: Birger Mistereggen forlater Kringkastingsorkesteret for å jobbe som frilansmusiker. Kanskje får han nå også tid til å fullføre plateprosjektene han har drevet med lenge ved siden av jobben?

NYTT VALG: Birger Mistereggen forlater Kringkastingsorkesteret for å jobbe som frilansmusiker. Kanskje får han nå også tid til å fullføre plateprosjektene han har drevet med lenge ved siden av jobben?

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Han har spilt med Kringkastingsorkesteret i 23 år og vært fast ansatt i ti. Men nå velger Birger Mistereggen fra Rendalen vekk det trygge og faste, for å få styre hverdagen sjøl. Han er ikke den eneste.

DEL

Han er klar over at noen vil synes han er klin tullete. Som musiker i Kringkastingsorkester har han akkompagnert artister som Paul McCartney, Annie Lennox, Rihanna, Westlife og Willie Nelson, for å nevne et lite knippe.

Han har spilt store klassiske verk og deltatt i samarbeidsprosjekter med alle fra Bjørn Eidsvåg og Göran Fristorp til Sissel Kyrkjebø og Vamp. Du får det liksom ikke så mye større enn som så.

– Jeg HAR jo drømmejobben! Kringkastingsorkesteret viser virkelig bredden i hva et symfoniorkester kan gjøre, samtidig som vi har et kreativt og fint arbeidsmiljø med en god personalpolitikk. Jeg har det på mange måter som plommen i egget, sier Birger Mistereggen.

– Likevel velger du det nå bort?

– Ja! Det kan sikkert være vanskelig å forstå for andre, og jeg har gått mange runder både med meg sjøl og familien min, før jeg tok et endelig valg. Men nå vet jeg at det er riktig for meg å prøve noe nytt.
Det er som en kollega sa til meg for mange år siden: En jobb i et orkester er ikke noe du eier. Noen har hatt den før deg, og noen vil komme inn etterpå. Men mens du er der, må du forvalte den så godt du kan. Jeg tenker at nå har jeg kanskje forvaltet den lenge nok? Det er selvfølgelig et stort skritt å ta, jeg sier opp en fast jobb der lønna har tikket inn hver måned. Men samtidig er det mye jeg har lyst til å gjøre, som ikke er forenlig med en fast jobb.

– Jeg har vært heldig, og har fått permisjon til å spille med Vamp og gjøre andre ting. Jeg har da også jobbet med andre prosjekter på kvelder og helger parallelt med KORK-jobben. Men som frilanser kan jeg bli mer sjef i mitt eget liv, sier Birger, som nå turnerer Hedmark på kryss og tvers med Øystein Sunde-forestillingen «Det var det året det var så bratt», samtidig som han også er med som musiker på Øystein Sundes nye plate. Begge deler sammen med elverumsingen Tom Steinar Lund.

– Jeg husker hvordan jeg som ung musikkstudent sto og digga da Tom Steinar holdt konserter i Oslo. Makan til timing, dynamikk og rytme! Han har en helt unik musikalsk erfaring, som jeg lærer masse av. Og så er han en helstøpt, varm og fin kar, som både gjør meg til en bedre musiker og viser at det faktisk går an å definere sitt eget musikalske liv. Vi startet samarbeidet med Østerdalsmusikk, som ble en suksessturné og som kommer på cd til høsten, og jobber nå sammen i flere settinger. Det går på mange måter et skille før og etter Tom Steinar Lund for meg, smiler Birger.

– Hva gleder du deg mest til å gjøre etter at du er helt ferdig i Kringkastingsorkesteret?

– Jeg synes jo at teaterturneen som jeg er med på nå er helt herlig! Dette er faktisk første gang jeg turnerer i Innlandet og jeg storkoser meg, sier Birger, som blant annet har reist landet rundt som slagverker med Vamp og turnert USA både med Trio Mediæval og Ophelia Orchestra.

– Men jeg liker best å holde på med den muntlige tradisjonen, om det nå er innen klassisk musikk, folkemusikk, jazz, viser eller pop/rock. Dessuten skulle jeg gjerne jobbet fram et manus og satt opp noe på en scene, Jeg håper også at jeg får litt bedre tid til å drive undervisning, noe jeg holdt på med å mange år, og så har jeg hengende over meg at jeg gjerne skulle fått jobbet litt med to plater – en dokumentasjon av trommetradisjonen og ei soloplate med egenproduserte ting. Jeg har startet, men kanskje jeg nå får tid til å fullføre løpet, smiler han.

Tid er da også en vesentlig faktor når Birger nå velger som han gjør.

– Det har vært utrolig givende og utviklende å spille i et orkester som må snu på femøringen. Vi spiller store verk av Mahler den ene dagen og akkompagnerer Ken Hensley fra Uriah Heep bare noen timer senere. Kjempemorsomt, men også ganske så slitsomt over tid. Også i et orkester som KORK merkes det at kvantitet til tider blir viktigere enn kvalitet. For meg blir det feil. Du trenger tid for å gå i dybden på ting, og det har jeg behov for, sier han.

– Hva vil du savne mest fra KORK?

– Jeg har en stor gjeng med gode, faglig dyktige og fleksible kolleger som jeg virkelig vil savne. For ikke å snakke om den daglige dosen med symfoniorkesterklang. Det er lite som kan måle seg med den! Jeg er også veldig imponert over at KORK har spilt så mye norsk musikk, det synes jeg er skikkelig stas. Samtidig som de har drevet en imponerende snuoperasjon, fra å være noe ingen ville ha, til å bli hele landets orkester og hele musikkens orkester!

– Du er ikke redd for at du vil angre, da?

– Kanskje. Men er det ikke bedre å angre på ting man har gjort, enn det man ikke har gjort? Jeg har jo erfaring fra å si opp en fast jobb tidligere også, i Forsvarets stabsmusikkorps. Jeg sluttet der og ble frilanser, fram til det etter hvert ble fristende med trygge rammer. Dermed ble det fast jobb igjen. Men jeg har nok en annen erfaring og ballast med meg nå, sier han.

– Det er kanskje lett å si opp en fast jobb når man har et nettverk og er ganske trygg på at det vil bli nok å gjøre framover?

– Jeg håper i alle fall at jeg skal få noe å gjøre! Men for meg handler det minst like mye om å få tilbake kontrollen og valgmulighetene. Da jeg begynte som student ved Musikkhøgskolen i Oslo, syntes jeg det var utrolig stort! Så jeg leste studiekatalogen fra perm til perm, og bet meg særlig merke i en ting som sto der: «En musiker skal på en sjølstendig, kritisk og vurderende måte forholde seg til musikken og musikerens rolle i samfunnet.» Det er et mandat jeg har fått. Da kan du ikke bare la pengene snakke. Riktignok tar jeg nå en økonomisk sjanse, men du lever jo bare en gang!

Skuespiller Anders Baasmo Christiansen fra Hamar bestemte seg ved starten av skuespillerkarrieren for å ikke takke ja til tilbudene om fast jobb ved et av de store institusjonsteatrene, for heller å kunne være frilanser og velge sin egen veg. Han har ikke angret en dag.

– Etter en lang teaterturné, kan jeg være skikkelig lei. Men så kan jeg variere med litt filmjobbing eller andre oppdrag. Jeg trives med utfordringer, og vil absolutt ikke ende opp som lat og litt satt. Å bevare lidenskapen og sulten på noe nytt er veldig viktig for meg, sier han.

Noe nytt valgte gründer Wenche Huser også, da hun tok steget vekk fra garden hun var odelsjente til og startet sitt eget selskap, HS Media på Kirkenær i 1992.

En bedrift som med sine 24 ansatte en omsetning på 13 millioner kroner ble så fristende for Aller at de kjøpte bedriften og ville ha med Wenche på lasset. Hun takket ja til jobben som annonsedirektør, lønna var god og jobben interessant.

Men likevel konkluderte hun med at det å jobbe hele døgnet uten muligheten til å påvirke sin egen hverdag, ikke var det hun ønsket. I fjor tok hun et valg, brøt ut og startet for seg sjøl igjen.

Og hun er ikke alene. Norske arbeidstakere skifter stadig oftere jobb. Noen fordi de ønsker det sjøl, andre fordi de tvinges over i andre jobber. Særlig for kvinner og menn over 35 år varer jobben i kortere perioder nå enn på midten av 1990-tallet.

Artikkeltags