Vidar Sandbeck er død

Vidar Sandbeck er død, 88 år gammel.

Vidar Sandbeck er død, 88 år gammel.

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Vidar Sandbeck døde torsdag på Ryslingmoen sykehjem i Åmot, 87 år gammel.

DEL

Han prøvde seg etter eget utsagn i 12 yrker - hele dusinet fullt. Før han 41 år gammel slo gjennom som plateartist med «Pengegaloppen» i 1959. Ikke rart at Vidar Sandbecks talent viste seg på så mange måter.

Erfaringer og impulser høstet han altså både her og der – han som etter hvert ble faren, eller mer korrekt tvillingbroren til Påsan. Vidar Sandbecks alter ego eller dobbeltgjenger i de selvbiografiske bøkene fra barndom og oppvekst.

Veien til gjennombrudd og suksess var brolagt med drømmer og store forventninger, men også med motgang og skuffelser. Torbjørn Bakken som for noen uker siden lanserte sin biografi «Vidar Sandbeck – hans liv og virke» etter halvannet års nært samarbeid med multikunstneren på Åsta, beskrev ved denne anledningen noe av det han satte aller høyest ved Vidar Sandbeck: Evnen til å reise seg etter et nederlag, spytte i nevene og forsøke igjen.

Vidar Sandbeck var ikke født med sølvskje i munnen. Som sønn av en erklært kommunist og derfor stadig arbeidsledig småbruker. Det var kunstner og fiolinist den svakelige unggutten hadde ambisjoner om å bli. Han hadde også sin debutkonsert i 1941, men av det han måtte gjennom var prøvelser som tømmerhogger, gårdsarbeider, snekker, sjauer, musikklærer og handelsreisende i spekesild og konfeksjon – for å nevne noe.

Om Vidar Sandbeck hadde behov for å telle penger, så var det neppe for å holde orden på skattene som hadde samlet seg på kistebunnen.

Selvbiografisk var den altså ikke, visa som skulle legge grunnlaget. Den om gjerrigknarken som telte opp kroner en, kroner to og så videre til hjertestinget tok ham og historien sluttet som den alltid gjør på jorderik.

Hele Norge nynnet med på «Pengegaloppen», og det i en tid da det bare var én radiokanal og NRK ikke var så rause med å spandere spilletid på stjernene – enten de funklet lenge eller sluknet over natta.

Etter knallsuksessen med den gjerrige mannen, ble Sandbeck fast ansatt i Otto Nielsens ukentlige radioprogram «Søndagsposten». Radiomediet ga ham dessuten et annet stort og takknemlig publikum; i Barnetimen for de minste nådde han gjennom 20 år en popularitet som kunne måle seg med Alf Prøysens og Anne-Cath. Vestlys.

Og apropos Prøysen; mens «nasjonaltrubaduren» i stor grad baserte seg på andres melodier, så komponerte Sandbeck sine egne. Og dessuten for andre – blant de over 400 registrerte tekstene og melodiene bidro han til store platesuksesser for artister som Wenche Myhre, Thore Skogman, Dizzie Tunes og Gjermund Eggens i hvert fall i Hedmark ganske udødelige Engerdalsvise med raue georginer i glaset...

Snart kunne Vidar Sandbeck sette vekk sin koffert med vareprøver, la den handelsreisende ta varig ferie og leve av sin kunst.
Nær 40 bøker har han skrevet, litterært sto Sandbeck på høyden i årene rundt 1980 med de to seriene med sorgmuntre barndomserindringer. Få har som den da godt voksne mannen fra Åsta skildret barns tanker, oppfatninger og opplevelser slik det blir gjort med Påsans spinkle stemme.

Som visekunstner representerte Sandbeck de iørefallende melodiene, tekster som spenner fra det mykt melankolske til det burleskt muntre. Alt servert med en lavmælt medmenneskelighet, stor ekthet og et lunt glimt i øyet. Vidar Sandbeck kunne avsløre våre svakheter og mørkere sider, men han var aldri ondskapsfull – enten han oppfattes som underfundig humorist eller ironisk samfunnskritiker og satiriker.

Vidar Sandbeck ble satt pris på av mange. Det ga seg også utslag i en rekke hedersbevisninger. Åmot kommunes kulturpris mottok han i 1984, og Hedmark fylkeskommunes i 1994.

For to år siden opplevde Sandbecks viser gjennom Tom Steinar Lunds konsert- og plateprosjekt «Gull ifra grønne skoger» en revitalisering som gledet ham mye. I dette året mottok han også Alf Prøysens ærespris og Kongens fortjenstmedalje i gull.
Det blir ikke stille etter Vidar Sandbeck. Musikken og tekstene hans vil leve videre. Og har du noen gang tenkt tanken: Er det mulig å møte våren uten en «Menuett i mai»?

Artikkeltags