Tittelen kunne også vært takk loven. For landets øverste domstol har avsagt en dom som er tindrende klar på at SpareBank 1 Østlandet har ansvar for å erstatte tapene flere kunder har hatt som følge av at de ble lurt av utspekulerte svindlere.

Banken har ikke vært en ener i denne saken. Der andre banker tok ansvar for kundenes tap, satte Hedmarks desidert største bank foten ned. Hardt, og ikke til gode for de svindelutsatte. Og omdømmemessig neppe heller for seg sjøl.

Den avanserte svindelen flere eldre kvinner ble utsatt for, derav den ufortjente «Olga»-karakteristikken, er like spissfindig som tarvelig. Kort fortalt ringte svindlerne fra bankens telefonnummer (ja, også banken ble sånn sett lurt), og lurte ofrene til å oppgi bank-identifikasjonen sin. Og så tømte de kontoene for sparepenger.

Sparebanken mente, i motsetning til andre banker, Finansklagenemnda og den allmenne rettsoppfatning, at kundene deres måtte bære ansvaret, og dermed tapet, sjøl.

En oppegående kvinne fra det sørlige Hedmark tok saken til retten. Hun tapte det første slaget i tingretten, men vant ankesaken i lagretten. Banken aksepterte ikke dommen og kjørte den til Høyesterett. Der tapte de.

Vi bankkunder har sjølsagt et ansvar for å ikke bite på svindlernes agn. Vi skal ikke oppgi bank-id over telefon, uansett. Men det finnes en grense. Og den har Høyesterett nå trukket opp.

Kvinna fra sørfylket har kjempa en sak som får prinsipiell betydning; alle som har blitt utsatt for liknende svindel får tapet dekka av banken.

SpareBank 1 Østlandet har tatt en smell på vegne av andre banker, og vært med og satt en prinsipiell grense. Og så får vi tro dette også er en lærepenge; ta ansvar for din trofaste kunde. Og ikke la småpenger for banken, som er store for de små, være i veien for å gjøre det rette.