Denne uka fikk Innlandet en ny by. Et solid flertall i kommunestyret har bestemt at Tynset nå skal søke om bystatus. Det må påpekes at forslaget kom fra en Senterparti-politiker. Det er ikke første gangen dette er oppe til diskusjon i kommunen. I 2011 ble det gjennomført en folkeavstemning, der nei-sida fikk en klart flertall med 58,6 prosent av stemmene. En uhøytidelig avstemming på Arbeidets Rett i forkant av tirsdagens møte fikk et påfallende likt resultat. I kommunestyret derimot, var det bare tre av 27 representanter som stemte imot.

Kritikken går på at bystatus i seg sjøl ikke er nok til å motvirke trendene som rammer mange distriktskommuner: aldrende befolkning og synkende folketall. Tynset kommune ble åtte færre innbyggere i 2. kvartal i år, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. Det dør flere enn det fødes, og innflyttingen greier ikke å demme opp resten av spriket.

Kritikken er betimelig. En lang utredning fra administrasjonen forteller oss at det ikke bare er å knipse med fingrene. Det skal også bli interessant å se hvordan bystatusen håndteres av Sp-politikerne når grend og sentrum blir satt opp mot hverandre. Det som er sikkert, er at folkevalgte alene ikke løser utfordringen.

Hva vil bystatus få å si? Lite, isolert sett. Kommuneplaner med ord som «urban» ligger der allerede, og det spørs om bystatusen endrer noe på disse. Men det vil forplikte. Det vil kreve noe av alle, fra det frivillige og næringslivet, til kulturlivet og innbyggerne. Tynset har tross alt forutsetningene. Kommunen er et regionsenter for handel, og de har offentlige arbeidsplasser med sykehus, Helsearkivet, videregående skole og domstol, og de har et rikt kultur- og idrettsliv. Dette er steiner å bygge videre på, men hele tiden kreves det strategisk gode beslutninger og satsinger som skaper arbeidsplasser og trivsel. Bystatus er ikke nok, men det regner vi med de folkevalgte vet.