Det er en ting ulvemotstandere og ulvetilhengere er enige om; at måten vi forvalter ulven på i norsk natur er konfliktdrivende. Etter helgas effektive uttak av hele Hornmoen-reviret og to av tre ulver i Slettås-reviret, raser nå debatten om hvem som har skylda for at konflikten nå er på topp.

Er det jegerne, som ivrig og i hopetall stiller opp til tjeneste umiddelbart når muligheten for uttak er der, eller er det alle dem som med alle midler forsøker å stoppe uttaket av ulv.

Grovt sett er det dem som mener at bestandsmålet, vedtatt av stortingsflertallet, skal gjelde mot dem som mener at stortingsflertallet ikke har lov eller anledning til å holde bestanden i en så stor grad nede.

Bildene av felt ulv og historier om raske og effektive uttak med tilhørende heiarop og klappsalver florerte på sosiale medier i helga. Det får ulvetilhengerne til å se rødt. Det ender med en uoversiktlig, svært skarp og til tider usaklig meningsutveksling med politikk, juss, synsing og tro. Stort sett uten mening eller noe håp om å finne en felles forståelse fordi faktagrunnlaget tolkes ulikt, begge sider påberoper seg definisjonsmakta og det er sterke følelser som styrer debattene. Sterke følelser for ulvens rettigheter på den ene siden, sterke følelser for folk som opplever ulv som en trussel på den andre siden.

Begge sider påberoper seg definisjonsmakta og det er sterke følelser som styrer debattene

Det er naturmangfoldlovens paragraf 18 som åpner for uttak av ulv til tross for at den altså er fredet i Norge. Her står det at dersom bestandens overlevelse ikke trues og formålet ikke kan nås på annen måte, kan felling tillates «for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning».

Videre skal Stortingets bestandsmål vektlegges. I dette rommet finnes det alle muligheter for skarp konflikt.

Hvilken bestand snakker vi om og når er den i tilfelle truet? Hva er andre offentlige interesser og hva er av vesentlig betydning? Og i hvor stor grad skal bestandsmålet vektlegges?