Gå til sidens hovedinnhold

Pandemiens gratispassasjerer

Hva er alternativet til at vi lar være å beskytte oss best mulig? At flere mennesker dør. Det er den brutale skrifta på veggen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Har du selv valgt å stå utenfor, er det noe sært å klage når du blir holdt utenfor.

Uvaksinerte i Tromsø vil ikke lenger komme inn på større kulturarrangement uten koronapass. Det har skapt sterke reaksjoner hos vaksinemotstanderne. Hos folk med både en og to og kanskje tre vaksinedoser i kroppen, er det imidlertid lite sympati å hente.

For folk er lei hele pandemien, de ønsker dette viruset ut av verden, og bidrar så godt de kan for å stanse det. Protestene mot koronapasset oppleves som syt og egoisme fra ei gruppe gratispassasjerer som lar andre ta støyten, mens de selv håper på flaks og flokkimmunitet, ofte vel vitende om at risikoen for å bli alvorlig syk, er lav hvis de bare tilhører riktig aldersgruppe.

Den siste uken har vi sett de høyeste tallene for koronasmitte noen gang her i landet. Norske helsemyndigheter er alvorlig bekymret, for smittespredning, sykehusinnleggelser og sykehuskapasitet. Og i Norge, som ellers i Europa, er tendensen den samme: uvaksinerte utgjør en stor majoritet av covid-pasientene. På sykehus i Belgia så mye som 85 prosent.

Fortsetter pandemien å vinne fram i dette tempoet, risikerer vi en ny nedstengning av samfunnet. Nederland har allerede gjort det, Østerrike likeså. Og WHO advarer: Europa kan stå overfor en katastrofe, med ytterligere 500.000 covid-døde ved utgangen av februar neste år, om ikke kraftige tiltak settes inn.

Det er virkelig dystre utsikter. Vi trodde, og håper fortsatt, at vi aldri mer skal oppleve å se tusenvis av arbeidstakere bli sendt ut i permittering, at vi ikke nok en gang skal bli nødt til å stenge ned næringer og landegrenser, at vi ikke skal bli tvunget til nye uker og måneder med unntakstilstand. Men det kan faktisk skje.

Derfor må bremsene igjen settes på. Og i dag har vi et virkemiddel vi ikke hadde i mars-april 2020: vaksine.

At vaksinen i seg selv skulle bli et hinder i pandemi-bekjempelsen, hadde nok de færreste forutsett. Men konspirasjonsteorier, kombinert med en god dose egoisme, har gylne tider i velferdssamfunnet. Nordlys hadde tidligere i høst flere reportasjer om vaksinemotstanderne og deres begrunnelser for å ikke ta vaksinen. Et av argumentene var: covid-19 rammer ikke min aldersgruppe.

Det er ganske utrolig. Som om ikke nedstengningen rammet alt og alle seinvinteren og våren 2020. Fra skoleunger til alderspensjonister, arbeidsplasser og studiesteder, 17.maitog og fotballkamper. Er det glemt?

Nå har vi vaksine, og vi har fått et koronapass som dokumenterer at vi er vaksinert. Det brukes for å hindre smittespredning, for selv om vaksinen ikke garanterer hundre prosent mot covid-19 eller smitte, så virker den beskyttende for de aller fleste.

Et pass er som kjent noe man trenger for å få adgang, det ligger i ordet, og koronapasset ble først tatt i bruk ved reiser over landegrensene. Nå innføres det flere steder hvor smittetrykket er høyt, Tromsø inkludert. Det betyr at vi må dokumentere at vi er vaksinert for å kunne komme inn på for eksempel konserter, festivaler, kino, og andre steder der det ferdes mye folk som står eller sitter tett.

Dette er lite kontroversielt hos de fleste av oss, fordi gevinsten er å få bukt med et potensielt dødelig virus. Men protestene hagler fra vaksinemotstanderne, som kaller det segregering, inngripen i personlig frihet, tvang, ja til og med diktatur. Offermentaliteten strekker seg ut i det absurde på sosial medier, språkbruken likeså.

De som ikke har medisinske grunner til å la være og vaksinere seg er ikke ofre for noe som helst. Vaksine er en frivillig sak, og de har tatt et valg. Det betyr imidlertid ikke at valget ikke kan medføre konsekvenser man misliker. Har man selv parkert seg på sidelinjen, er det temmelig spesielt å klage på at man ikke slipper inn på banen.

Vi er inne i en alvorlig pandemi og en situasjon ingen av oss har opplevd før. Det er lokale og nasjonale myndigheters oppgave å sikre at færrest mulig liv går tapt. Hvis ikke, gjør de ikke jobben sin.

Hva er alternativet til at vi lar være å beskytte oss best mulig? At flere mennesker dør. Det er den brutale skrifta på veggen.

Kommentarer til denne saken