Elisabeths rop om hjelp

Avslag: – Jeg trenger mer hjelp enn det jeg får i dag. Nå er jeg så langt nede som jeg aldri har vært før, men jeg får likevel avslag når lege eller psykolog henviser meg videre. Jeg har prøvd å få en innleggelse slik at jeg kan få intensiv hjelp, men jeg passer tydeligvis ikke inn noe sted, sier Elisabeth Løvli fortvilet. Foto. Ole Johan Storsve.

Avslag: – Jeg trenger mer hjelp enn det jeg får i dag. Nå er jeg så langt nede som jeg aldri har vært før, men jeg får likevel avslag når lege eller psykolog henviser meg videre. Jeg har prøvd å få en innleggelse slik at jeg kan få intensiv hjelp, men jeg passer tydeligvis ikke inn noe sted, sier Elisabeth Løvli fortvilet. Foto. Ole Johan Storsve.

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

– Skal man virkelig måtte prøve å ta livet sitt eller skade seg selv før man får skikkelig hjelp her i landet, spør Elisabeth Løvli. Hun har slitt med psykiske lidelser gjennom de siste 12 årene, men er ikke syk nok til å få den hjelpen hun trenger.

DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

Løvli er snart 30 år gammel. Hun har slitt med ulike psykiske lidelser, deriblant flere angstdiagnoser og depresjon, gjennom de siste 12 årene.
– Problemene begynte etter at det ble slutt med en gutt jeg hadde vært sammen med siden jeg var 14 år gammel. Jeg flyttet fra foreldrene mine og hjem til ham, og sluttet på skolen for å være hjemme og stelle dyr og hjem. Da forholdet tok slutt ble jeg stående på egne bein for første gang. Det ble tøft for meg.
Elisabeth fikk dårlig selvbilde og gikk opp i vekt. Hun begynte også å slite med angst og depresjon. Hele sju måneder måtte hun vente før hun fikk sin første time hos en psykolog.
– I løpet av så lang tid er det mye som kan skje med et menneske som har det vanskelig, sier hun.
Avslag på avslag
Elisabeth har vært gjennom mange former for behandling og oppfølging, alt fra praksisjobber gjennom NAV til gruppesamtaler, psykologtimer, psykiatritjenesten og kunstterapi.
– Jeg synes ikke at det har hjulpet meg i det hele tatt. Jeg føler at jeg har feilet gang på gang, og det er utrolig vondt. Selvbildet blir ikke akkurat bedre av det.
Legen og psykologen til Elisabeth har gitt henne god oppfølging, men hun sliter med å komme seg videre i systemet.
– Jeg trenger mer hjelp enn det jeg får i dag. Nå er jeg så langt nede som jeg aldri har vært før, men jeg får likevel avslag når lege eller psykolog henviser meg videre. Jeg har prøvd å få en innleggelse slik at jeg kan få intensiv hjelp, men jeg passer tydeligvis ikke inn noe sted. Skal man virkelig måtte prøve å ta livet sitt eller skade seg selv før man får skikkelig hjelp her i landet, spør Løvli.
Hun er redd for døden, men tenker av og til at det hadde vært best om hun ikke levde.
– Jeg er ikke en person som tenker på å begå selvmord, men jeg er veldig redd for å ende opp der om ting ikke bedres eller jeg får mer intensiv hjelp.
Vil leve et normalt liv
Elisabeth har en leilighet i Moelv, men den står for øyeblikket tom. Der har hun ikke bodd siden oktober i fjor.
– Jeg har panikkangst, og er livredd for at noe skal skje med meg. Derfor tør jeg ikke å være alene lenger. Jeg har opplevd å miste bevisstheten når jeg er alene, derfor har jeg alltid noen med meg. Jeg tør ikke kjøre bil alene engang. Venner og familie har stilt opp gjennom alle år. Det har betydd utrolig mye. Jeg skylder dem en stor takk. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.
Nå bor Elisabeth hos foreldrene på Brøttum. Av og til er hun også hos søsteren Solfrid.
– Blant andre kan det ofte være vanskelig å møte forståelse for sykdommen. Jeg ser jo frisk ut på utsiden, men jeg kjemper veldig med meg selv for å kunne fungere i hverdagen. For meg finnes det begrensninger over alt. Anfallene mine utløses gjerne av folkemengder, så jeg kan for eksempel ikke gå ut på byen, konserter eller på kino. Jeg får ikke levd et vanlig liv slik det er nå.
Hvem har ansvar?
For Løvli virker det som om det er hun selv som blir sittende med ansvaret.
– Det burde ikke være opp til meg å finne ut hvilke tilbud som finnes og hva som bør gjøres, men det virker ikke som noen andre ønsker å ta ansvar for mennesker i min situasjon heller. Det må jo finnes en eller annen form for behandlingstilbud for personer som sliter med det samme som meg. Jeg synes ikke det er riktig at man må vente til en person blir sykere før man setter inn tiltak. Det burde være ønskelig å ta tak i problemer som angst og depresjon før de utvikler seg og blir enda mer omfattende.
Tjenester rettet mot psykisk helse er per 2010 ikke lovfestet i kommunehelsetjenesteloven.
– Noen må ta ansvar for mennesker i min situasjon. Vi faller mellom to stoler. Jeg er snart 30 år gammel, og synes det snart er på tide å starte et eget liv. Det får jeg ikke gjort dersom ingen hjelper meg, sier Løvli fortvilet.
Vektproblemene, angsten og depresjonen henger sammen. Elisabeth vet ikke hva som kom først. På bakgrunn av dette synes Elisabeth selv det er vanskelig å vite hvor hun bør behandles.
På tross av de psykiske problemene har Løvli klart å gå ned hele 18 kilo på egenhånd de siste månedene.
– Vekta er en del av problemet, så jeg kunne for eksempel tenkt meg å lære mer om helse og kosthold.Dersom jeg fikk orden på den delen av helsa mi hadde nok det vært en god start.
Dersom noen kjenner seg igjen i det Elisabeth forteller, vil hun gjerne komme i kontakt med dem.
– Det hadde vært en god støtte. Da hadde jeg visst at jeg i alle fall ikke er helt alene, for det føles slik for øyeblikket.

Artikkeltags