– Klarer snart ikke mer

ENDRINGER MÅ TIL: – Det er behov for et mer individuelt tilpasset opplegg, sier Elisabeth Løvli. Hun har slitt med psykiske lidelser gjennom 13 år, og føler ikke at hun har fått den hjelpen hun har hatt behov for. Foto: Jeanette Sandbæk Håland

ENDRINGER MÅ TIL: – Det er behov for et mer individuelt tilpasset opplegg, sier Elisabeth Løvli. Hun har slitt med psykiske lidelser gjennom 13 år, og føler ikke at hun har fått den hjelpen hun har hatt behov for. Foto: Jeanette Sandbæk Håland

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Elisabeth Løvli, som har slitt med psykiske lidelser gjennom de siste 13 årene, ble nylig skrevet ut fra Sanderud fordi lidelsene hennes var for alvorlige og sammensatte. – Samtidig er jeg for frisk til å få omsorgsbolig, sier hun.

DEL

Det er i stor grad familie og venner som blir sittende med ansvaret for Elisabeth. Hun sliter med angst for å være alene og for helsen sin.

– Det har blitt betydelig verre det siste året. Nå klarer jeg ikke å se noe positivt lenger, slik jeg i alle fall til en viss grad kunne da. Jeg er redd for at familie og venner skal føle at jeg utnytter dem. De må legge om sine timeplaner og sin livsstil på grunn av meg og min elendighet. Sammen med de fysiske og psykiske problemene mine tærer det på meg. Enkelte dager er jeg så utmattet at jeg såvidt klarer å ta meg en dusj. Livet mitt avhenger av at jeg får hjelp til å komme meg ut av dette. Jeg klarer snart ikke mer.
Blir hun nødt til å være alene frykter hun for hva som kan skje. Hun frykter at panikken blir så stor at det blir fare for livet hennes.

– Ikke nok hjelp

Det var i midten av mars Løvli ble skrevet ut fra Sanderud, etter å ha vært der i nærmere fem uker.

– Jeg følte at det var mer en oppbevaringsplass enn et hjelpetilbud. Jeg hadde ikke en eneste time med psykolog, kun en kontaktperson jeg kunne snakke med hvis det var nødvendig og tur to ganger i uka. Selv om lidelsene mine er sammensatte og kompliserte synes jeg de i alle fall burde tatt tak i noe av det.

Faller mellom to stoler

Løvli føler seg veldig alene.

– Jeg føler meg ikke forstått. Det virker som om min situasjon er unik. Det tror jeg ikke at den er. Jeg mener noe bør gjøres med det norske helsevesenet fra sentralt hold. Det er behov for et mer individuelt tilpasset opplegg. For meg virker det som om tilbudet nå er slik at hvis man ikke passer inn i den ene eller andre boksen, blir man stående uten noe tilbud, sier Løvli.

Hun får nå hjelp ved DPS på Lillehammer.

– Der har jeg gått i 13 år uten at det har fungert. Jeg trenger et tilbud som tar tak i både de fysiske og de psykiske problemene mine. Det hjelper ikke å si at jeg må ta meg sammen og tenke positivt. Det må mer til.

Bor hjemme

Elisabeth har en leilighet i Moelv, men der har hun ikke vært på to år.

– Jeg er 30 år og bor hjemme hos mamma og pappa. Boblen jeg lever i blir mindre og mindre, og mer og mer innskrenket. Jeg er veldig redd for hvordan det ender for meg hvis jeg ikke får hjelp. Jeg har prøvd det meste, uten å finne noe som fungerer for meg, sier Løvli.

Ønsket hennes er å kunne leve et normalt liv i egen leilighet.

– Et tilbud for de alvorligst syke

Inger Kjelsrud, RE-leder for psykisk helse i Ringsaker kommune forteller at den enkeltes behov er styrende for om man får tilbud om omsorgsbolig eller ikke.

Ringsaker kommune har 16 leiligheter i Kirkevegen 105 i Brumunddal.

Dette er omsorgsboliger som er beregnet for personer med problemer i forhold til rus og/eller psykiatri.

Kjelsrud forteller at den enkeltes behov er styrende for hva kommunen yter av tjenester, uten å gå nærmere inn på hvilke kriterier som legges til grunn.

– Det er de aller dårligste som får plass ved disse boligene. Det er leger eller sykehus som søker, deretter vurderer vi om behovet er stort nok. Dette er uavhengig av hvor i kommunen den enkelte personen bor. Vi har ogspå tjenester hvor vi drar ut til den enkelte.

Vurderes det slik at personen trenger omfattende tjenester på døgnbasis kan vedkommende få bolig i Kirkevegen.

– Det er ikke slik at vi stenger døra for noen, sier Kjelsrud.

– Opplever dere at tilbudet er godt nok i forhold til behovet for slike tjenester?

– Ja. Vi har ikke ventelister verken på boliger eller tjenester. Vi opplever at vi er bemannet etter det behovet som er, sier Kjeldsrud.

– Endringer

Assisterende divisjonsdirektør for psykisk helsevern i Sykehuset Innlandet, Odd Auglænd, forteller at man nå er i gang med en endringsprosess innen psykisk helsevern.

– Det jobbes med å styrke de distriktspsykiatriske senterne, slik at de skal kunne håndtere det meste i forbindelse med pasientene selv, og bruke sykehusene til det de selv ikke har egen kompetanse til. Dette skal skje i tett samarbeid med kommunene. De er en viktig samarbeidspartner for å finne løsninger.

Auglænd kan ikke kommentere enkeltsaker, men i tilfeller som Elisabeth sitt kan DPS bidra til å understreke behovet for hjelp ovenfor kommunen.

Når det gjelder Løvlis misnøye med oppfølingen på Sanderud uttaler han følgende:

– Er man innlagt er det vesentlig at det man holder på med gir mening, og at det jobbes mot noe konkret. Det ligger et behandleransvar hos lege eller psykolog. De er ansvarlige for behandlingen den enkelte i får. Dagkontakter som kan snakke med en kommer i tillegg, sier Auglænd.

Artikkeltags