Anne Signe Hørstad fra Rena var tett på krisen med Røde Kors i Bangladesh: – Det var tøft. Det er så utrolig mange mennesker som har mistet alt

Anne Signe Hørstad har gjennom seks uker opplevd mye i Kutupalong i Bangladesh.

Anne Signe Hørstad har gjennom seks uker opplevd mye i Kutupalong i Bangladesh. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Norges Røde Kors leder feltsjukehusoperasjonen i flyktningleiren Kutupalong i Cox's Bazar i Bangladesh. Der har Hørstad vært en viktig person.

DEL

Kutupalong er for det meste bebodd av flyktninger, som flykter fra volden i nabolandet Myanmar. Flyktningleiren ligger helt sørøst i landet og det skal være over 600.000 flyktninger som har krysset grensen siden august.

Hørstad, som er utdannet hydrogeolog, har i seks uker deltatt i feltsjukehusoperasjonen til Røde Kors i Kutupalong. Sykehuset er et tett samarbeid mellom Bangladesh Røde Halvmåne, og Røde kors i Norge og Finland.

Hun hadde fire uker med ansvar for WASH (Water Sanitation and Hygiene) på sykehuset og de to siste som teamleder for feltsykehuset. Hun har jobbet med bistand og nødhjelp siden 2003.

Feltsykehuset i Kutupalong er eneste institusjon med spesialkompetanse på kirurgi, og muligheten til å ta røntgen. Mobile helseteam som jobber ute i flyktningeleirene henviser de sykeste og vanskeligste tilfellene til sykehuset.

Krevende forhold

De første fire ukene hadde Hørstad ansvar for å gjøre feltsykehuset operativt, og ordne vann- og sanitærløsninger.

– Det var regntid da vi kom ned dit, og 40 varmegrader med nesten 100 prosent luftfuktighet. Det gjorde at det var krevende forhold med å sette opp feltsykehuset fordi det var leire overalt, men vi fikk ordnet det, sier Hørstad til Østlendingen.

Feltsykehuset ble brukt som base der de sykeste pasientene ble hjulpet. Hørstad forteller om tøffe forhold for det medisinske personellet der arbeidsdager på 12 til 17 timer var vanlig.

– Det var tøft. Vi fikk jo på en måte de «verste» tilfellene. Mange er utslitte, uttørket og med lav allmenntilstand. Det var mange gravide kvinner der dessverre barn døde og mange av de erfarne i det medisinske apparatet forklarte at det var de tyngste forholdene de hadde opplevd, sier hun.

Så positiviteten i barn

Flyktningene bor i dårlige kår i leiren, men Hørstad kunne likevel fortelle om mer lettelse enn resignasjon i ansiktene til flyktningene.

– Jeg har ikke jobbet med så store flyktningstrømmer før, så det i seg selv var krevende. Jeg tenkte ofte på «er det mulig å være tilfreds med situasjonen de opplever nå?», men når de viste en følelse av trygghet der de var, så sier vel det litt om hva de kom fra, spør hun.

Hørstad forklarer at kombinasjonen av å sette opp feltsykehuset og alt det operative rundt det, og den humanitære situasjonen er nok det tøffeste hun har opplevd hittil.

– Det er for eksempel ikke som en naturkatastrofe. Der får man inn en strøm av folk som er skadd tidlig i innsatsfasen, så avtar det. I Kutupalong har det vært en jevn strøm, som egentlig bare stiger. Det gjorde at det var mye arbeid.

Selv om det var mye krevende situasjoner, var det også fine stunder.

– Det jeg har lagt mer og mer merke til er hvor utrolig tilpasningsdyktige små barn er selv om man ser alvoret i øynene deres. Tatt situasjonen i betraktning, så leker de som alle andre barn ellers i verden, og de finner alltid en måte å leve på og se ting positivt, smiler hun.

En humanitær aksjon i regi av Røde Kors varer vanligvis i fire måneder, og det jobbes nå videre med hva som skal skje framover.

– Dette er diskusjoner som har pågått siden vi startet, og som fortsatt er under vurdering.

Nå er Hørstad hjemme igjen i Norge og ser fram til en juleferie med familie og venner.

– Det var noen tøffe uker, men det har ikke skremt meg fra å ta nye oppdrag. Man føler jo at det er meningsfylt arbeid, men man må kunne distansere seg fra alt man ser og hører. Man får et annet perspektiv på ting.

Artikkeltags