Ildsjelen

Hovedbilde

Hovedbilde

Artikkelen er over 9 år gammel

Ute på kunstgressbanen i Elverum løper små fotballbein i full fart. Jubelen stiger for hvert mål som scores, og mer enn ett blikk kastes opp mot speakerbua. Så Reidar meg nå?

DEL

Selvfølgelig gjorde han det. Uansett når på døgnet du svinger nedom banen, er han der. En livat og lidenskapelig trønderen med et uvanlig stort hjerte. Der inne er det rom for alle mennesker han møter på sin veg. Men barn og unge har en soleklar plass først i køen.
En ting er de mange som har både mamma og pappa, tante og bestefar stående på sidelinja. Men for en del er fotballtreneren kanskje den eneste voksne som virkelig ser dem i hverdagen. Og nettverket med lagkompiser og deres foreldre grunnen til at de henger med i et samfunn som stadig stiller nye krav. Reidar har sett mange av dem. Og vært den faren de kanskje ikke hadde.

- Vi i idretten har et samfunnsansvar, sier Reidar. Mannen som pleier å boble over med humoristiske påfunn og elleville ideer er alvorlig nå. Han vet at altfor mange ungdommer er blitt revet bort for tidlig. Flere av dem har han hatt et meget nært forhold til.
- En gutt glemmer jeg aldri. Han var et fantastisk talent, men i ungdomstida ble han utsatt for andre fristelser. Jeg hentet ham tilbake fra Oslo, fikk ham ren og inn i fotballen igjen. Men så dro jeg nordover på jobb. Mens jeg var der, mistet vi ham for alltid. Jeg slutter aldri å tenke på om vi kunne gjort mer for ham, og ungdommer som ham. Det er vel noe av drivkraften for det jeg holder på med, sier han.
Øynene er blanke nå. Det er kort veg til følelsene når du er så lidenskapelig engasjert som Reidar. Et engasjement som gjør at en vanlig handletur kan ta timer. Alle hilser på Reidar, og han nøyer seg sjelden med et nikk tilbake. Her skal det skravles. "Står te?", spør Reidar. Og venter på å få svar. Han kommer med en del ord tilbake også, bare så det er sagt.

Vårturneringen, Elverum Fotballs egen fritidsordning og fotballskolen. Det er Reidar Schjei, det. Samtidig som han utdanner trenere på høyeste nivå, er topptrener gjennom NIF/Olympiatoppen og Norges Fotballforbund, vikarlærer på høgskolen, leder i Elverum Fotballakademi, sportslig leder og nettredaktør, mangeårig venn med Per Omdal og Nils Arne Eggen, og kommer med utallige kreative påfunn for å få så vel glede som blanke kroner inn i en av de største breddefotballklubbene i landet. På samme måte som han har stått på for alle de ni klubbene han har jobbet for opp gjennom årene.
- Du kunne blitt fotballtrener på et helt annet nivå?
- Joda. Men på de stedene i landet jeg har havnet, har det hovedsakelig handlet om breddefotball og det har jeg trivdes godt med, sier han.

Forsvar og angrep. Begge deler har fulgt Reidar gjennom livet, på jobb og på fritida.
- Du finner mange av de samme prinsippene i fotballen som i Forsvaret. Det handler om å slå motstanderen, og angripe der de er som svakest, smiler han. At fotballen skulle bergta ham fullstendig, var imidlertid ikke noen selvfølge for kremmersønnen fra Kne nord for Steinkjer.
- Jeg vokste opp som attpåklatt i en søskenflokk på tre, og sto fast ved bensinpumpa fra jeg nådde opp. Vi ungene spilte mye fotball, men aldri organisert, før en lærer fant ut at han skulle lage et skolelag da jeg var 14 år. Det ga mersmak. Som 17-åring debuterte jeg for toppdivisjonslaget Steinkjer, forteller han.
Spissen ble lagt merke til, sjøl på et lag fylt av landslagsspillere. Men allerede ett år etter debuten brakk han høyrefoten på banen. Han var imidlertid kjapt tilbake på trening, og fikk være med da Steinkjer spilte semifinale i 1970.
- Nærmere cupfinale har jeg aldri vært. Det kom 13.997 mennesker for å se oss spille mot Lyn på Guldbergaunet, en stadion med plass til 6.000! At de ikke ljugde på seg tre til har jeg aldri skjønt, men dem om det. Publikums-rekord ble det i alle fall!

To år senere spilte Reidar for Mjøndalen. I en treningskamp mot Rosenborg brakk han den samme foten en gang til. Men å gi seg, kom aldri på tale. Året etter var Reidar på plass som spillende trener for Verdal. Det gikk ti minutter før foten var av igjen. Da han ble båret ut, hørte han en i publikum:
"At du brekker foten, er det sikreste vårtegnet her, Reidar. Du er mye mer til å stole på enn blåveisa!".
- Du skulle hørt hvor sint legen ble da jeg kom inn igjen. "Nå MÅ du begynne med leggskinn", sa'n. "Men sist opererte du inn to stålskinner og 12 skruer., og lovte at det skulle holde som leggskinne. Det gjorde det ikke", svarte jeg.

Optimisten Reidar var klar for å komme seg på banen igjen. Men slik skulle det ikke gå. Ti måneder etter beinbruddet hadde det fortsatt ikke grodd. Legene begynte å bli bekymret, og snakket om risikoen for amputasjon. Da kom Joralf Gjerstad.
I dag er han kjent som Snåsakaill'n over hele Norge. Da Reidar var liten gutt, var Joralf forpakter på nabogården til landhandleriet på Kne. Reidars storesøster Haldis visste at Joralf hadde hjulpet mange. "Snakk me'n", rådet hun.
- Jeg nølte. Men da jeg traff på'n, og han spurte hvordan det gikk, ble det så jeg fortalte om elendigheta. Han la hånda på gipsen, så varmen slo igjennom. Da han tok den bort, spurte jeg om det ville gro nå. Da kikket han bare på meg med de milde brune øynene sine og sa "vent og sjå".
- Jeg prøvde å ikke ha noen forventninger, men innerst inne ville jeg så gjerne tro på'n. Derfor ble skuffelsen ekstra stor da sjukepleieren på neste kontroll kikket på røntgenbildet og sa "her er det ingen forandring".
- Jeg husker at jeg lå og gråt for meg sjøl etterpå. Skulle foten aldri bli bra? Men da jeg kom til legen kikket han på meg og sa "dette ser bra ut." Sannelig hadde beinet grodd i løpet av en time!
- Jeg har aldri fått takket Joralf skikkelig for det, men jeg vet at han vet hvor takknemlig jeg er, smiler Reidar.
Det siste beinbruddet ble likevel et vegvalg for trønderen, som satset på en trenerkarriere i stedet for aktiv fotball. Parallelt med det ble han befal. Det skulle bli 36 år i Forsvaret, år han ser tilbake på med stor glede.
- Vi har flyttet mye rundt, kona Tove og ungene Tone Randi, Håkon, Hege og jeg. Men det har vi ikke hatt vondt av. Overalt har vi kommet inn i et fantastisk idrettsmiljø, sier han.

Han gikk av som major i 2002, etter å ha vært pressetalsmann for den norske Kosovo-styrken. Oppdraget hans skulle vare seks måneder. Det ble to år. Heller ikke der klarte Reidar å holde seg unna å engasjere seg litt utenom det forventede.
- I Makedonia bodde det ei lita jente som var lam i beina. Hun kunne vel være seks år, og var hele livet blitt båret rundt av mor og bestemor. Hun satt på lekeplassen, men plutselig forsvant de andre ungene og hun ble sittende igjen alene.
Jeg tenkte at det måtte da gå an å få tak i en rullestol til henne. Synet av bestemor den dagen vi fikk sendt nedover en rullestol med militærfly, skrudd den sammen og plassert den vesle jentungen oppi, glemmer jeg aldri!

Det er slik han er. Mange kan tenke at de skulle gjort noe for andre. Reidar får ideer, og gjør noe med dem. Som å jobbe for å bygge en vennskapsskole i Angola i fotballens ånd, i samarbeid med Ole Gunnar Solskjær. Da Manchester United-proffen skulle forlate banen etter sin avskjedskamp, gikk han da heller ikke i garderoben før han hadde gitt en nordmann med bart en god klem.
Reidar blir verdsatt av mange. Og har i det siste fått priser både av Elverum Fotball og av Indre Østland Fotballkrets for sin innsats.
Etter at han ga seg i Forsvaret har nemlig Reidar brukt all tida si på Elverum Fotball. Uten så mye som godtgjøring for ei telefonregning en gang. Visst er han verdt sin vekt i gull, men det får du han aldri til å innrømme. Reidar synes alle som jobber med barn og unge på fritida burde fått en pris, og deler gjerne sine to med resten av de mange som stiller utrettelig opp.
- Foreldre og andre voksne legger ned en dugnadsinnsats for Elverum Fotball som er verdt ti millioner kroner i året. Elverum kommune gir oss 17.000 kroner. Det er et tankekors, sier Reidar. Han skjønner heller ikke hvordan kommunen kunne avslå tilbudet fra Mobil om å bygge en innendørs storhall midt på 80-tallet, eller hvorfor fotballen ble skviset ut av første byggetrinn på Terningen Arena.

Men å dvele ved slike avgjørelser er ikke Reidars stil. I 2002 kom han inn i en klubb med milliongjeld, samtidig som den daglige driften skulle opprettholdes. Han sto på natt og dag for å finne på økonomiske sjakktrekk. Ett av dem var utlodning av ei tømmerhytta som sto plassert på torget. På ferie i Trøndelag sto Reidar i Namsen med fiskestanga, da det plutselig slo ham at det nærmet seg Jakt og fiskedagene. Da burde jo hytta stå på Skogmuseet!
- Jeg snudde meg til Tove, som satt bak meg og strikket, og forklarte at "det e krise, æ må te Elverum. Men du sett vel her du?" Som sagt, så gjort.
Reidar pakket i bilen, satte igjen kona med Håkon, som er hans beste fiskekompis, og kjørte rett til Elverum. Fikk flyttet hytta til Skogmuseet, solgte lodd for 20.000 kroner, flyttet hytta tilbake på torget og kjørte tilbake til Tove.
- Det er ikke alle som ville vært så tålmodige som henne?
- Det er blitt mye strikking, ja. Men hun har bestandig vært med på engasjementet for fotballen og gladelig delt meg med den, smiler Reidar, som i tillegg er engasjert i alt fra inspirasjonsforedrag for idrett og næringsliv til "Den Europeiske Villmarksparken", Destination Norway og reiseselskapet B2B Travel.

Tidsklemme vet han ikke hva er. Ikke liker han ordet heller. Tida er likt fordelt på alle enten du fattig eller rik, det finnes bare ei verdiklemme der du sjøl må velge hva som er viktig for deg, mener Reidar.
- Jeg har tatt et valg. Selvfølgelig kunne jeg brukt tida mi annerledes, besøkt jevnaldrende, jobbet for fullt de siste årene, betalt ned gjelda og stelt med hus og hage.
I stedet har jeg et gjerde som har stått på halv tolv i tre år, og jeg bruker det meste av tida mi på gratis arbeid for fotballen.
Men jeg vet at jeg gjør noe for andre, samtidig som jeg får være med på et gledens teater som gir inspirasjon og glød. Den vissheten har en helt annen verdi enn penger.


Artikkeltags