Drømmer om VM-tittel

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hun bor i skogkanten i Nordbygda og reiser over 20 timer i uken med tog og buss for å dyrke sin store lidenskap.

DEL

Om knapt en uke håper 16 år gamle Nora Netteland på VM-medalje for Norge i cheerleading. – Vi går for gull selv om USA er favoritter. På en god dag kan vi nå helt til topps, forklarer energibunten fra Nordbygda i Løten. Vi møtes på jernbanestasjonen i Hamar.

Nora er på veg til Oslo for en ny trening med klubblaget Viqueens Spirit. Halve klubblaget utgjør Norges landslag.

Nå er det fullt kjør med treninger hver dag før landslaget drar til VM i Orlando i Florida den 18. april. Selve konkurransen går den 25. april.

– Jeg har drømt om VM i mange måneder. Jeg håper alt klaffer og at alle på laget får ut sitt beste, smiler Nora mens hun haster inn på toget.

Hun er akkurat ferdig med siste time i 1. klasse på Hamar Katedralskole, og har i bråhast fått skiftet til treningstøy. I skolesekken ligger en større matpakke og skolebøker.

– Vi har geografiprøve i morgen, så jeg har ikke tid til å prate med deg helt til Oslo, beklager hun mens toget krenger nedover langs Mjøsa.

– Nå får du henge på. Vi har det travelt, forklarer Nora når toget stopper på Sentralbanestasjonen.

Leksene er gjort¸ geografikunnskapene sitter. Nå gjelder det å rekke bussen til treningslokalene på Ryen.

– Hvis ikke toget er forsinket, rekker jeg treningen akkurat, forklarer Nora og småspringer. I det ombygde produksjonslokalet er oppvarmingen i gang før Nora finner sin plass blant lagvenninnene.

– Nora er unik med sin iver og dedikasjon. Det er få som reiser så langt så mange ganger i uken for å bli landslagsutøver. Hun gjør en solid jobb og er i fin vekst, forklarer landslagstrener Martine Holt Dreesen, som er innom for å finsikte landslagsutøverne før VM-avreisen.

I to intense timer varer treningen med tøyningsøvelser, smidighet, turn, hopp, rop, stunt, pyramide og kast; alle ingredienser som i sum utgjør sporten cheerleading. I USA er det flere cheerleadere enn innbyggertallet i Norge. I Norge er cheerleading en av de raskest voksende idretter.

– Det er en idrett som har det aller meste og som krever masse allsidighet. Alle på laget må gjøre jobben sin, sier Nora. Vi haster på veg fra trening, inn på ny buss og rekker toget til Hamar med fire minutters klaring.

– I dag har vi hatt god tid. Enkelte ganger er dørene i ferd med å lukkes når jeg kommer løpende på perrongen. Det har hendt at jeg har måttet vente i en time på neste tog, smiler Nora.

En trenings- og reisedag varer ofte i sju timer før kveldsmaten går ned på høykant før leggetid ved 22-tiden. Neste morgen ringer klokken ved 6-tiden før skole og nye treningsøkter venter.

– Blir du aldri lei eller stresset?

– Av og til, men det er jo dette jeg vil; dette jeg har drømt om og jobbet for. Når du står på golvet, kastene sitter og alt klaffer og du hører musikken og heiaropene – og adrenalinet pumper og du får helt kick; ja, da er det ingenting som føles artigere og mer meningsfylt enn å være cheerleader.

Som yngst i en søskenflokk på tre har hun fått brynt seg i oppveksten. Hun har alltid vært av det nysgjerrige slaget og prøvd seg på de fleste idretter; turn, fotball, ski, ballett, hip hop og litt løp. – Men så så jeg cheerleading på You tube. Det var noe helt nytt og kjempekult. Og så begynte jeg å google om det fantes noen lag i nærheten, forklarer Nora.

Resten er historie. 12 år gammel meldte hun seg inn i klubblaget HCT Angels i Hamar og tok bussen fra Løten tre ganger i uken. Her fant hun fort sin plass som base på golvet.

– Jeg har alltid hatt muskler og vært sterk. Og så er balansen god. Derfor passer jeg best på golvet slik at vi kan kaste og ta imot flyerne som enten står øverst i pyramiden eller blir kastet i luften.

– Det høres ikke ufarlig ut?

– Benbrudd og forstuelser er ikke uvanlig. Men jeg har vært heldig utover at en flyer holdt albuen ute i en landing og slo hull i leppa mi, smiler Nora.

Framgangen kom fort. Nora ville videre og ymtet frampå at hun ville til Oslo for å bli god. Mamma og pappa ristet på hodet. Men Nora hadde forutsett hjemlig motstand og kom foreldrene i forkjøpet med et fasttømret opplegg med tidstabeller for buss og tog og økonomiske kalkyler over hva tre-fire Oslo-treninger ville koste.

– Jeg ville vise at jeg mente alvor, forklarer Nora.

Med en slik iver var det umulig for mamma og pappa å si nei. Datteren gjorde det skarpt på skolen, lovte å gjøre lekser på toget. Hun ville dyrke lidenskapen og virkeliggjøre drømmen.

Nå har hun reist fram og tilbake fra Løten til Oslo i flere år, og kvalifisert seg på landslaget som den nest yngste. For noen måneder siden ble hun norgesmester med klubblaget. Hun har bronse i europamesterskapet for junior. Nå venter VM for senior i Orlando og EM litt senere.

– Jeg har foreldre som støtter opp og heier på meg. Jeg har fått oppleve masse, fått nye venner og kjent den gode mestringsfølelsen – at hardt arbeid faktisk lønner seg, og at du kan lykkes med det meste om du bare er sta nok, strukturert nok og har vilje nok.

Ikke uten grunn ble Nora kalt for Pippi da hun var liten og gikk i barnehage.

– Jeg har alltid tort å gå egne veger. Når jeg først bestemmer meg for en ting, går jeg alltid hundre prosent inn for det. Derfor klarer jeg å gjennomføre opp til 40 timer med reise og trening i uken når programmet er som hardest. Når alt stemmer, er alle togturene og alt slitet glemt. Så får det heller være at det ikke er tid nok til venninner eller kjæreste akkurat nå, smiler Nora,

Til neste år skal hun til USA som utvekslingsstudent.

– Jeg håper å komme på en high school med et cheerleadinglag. Men det viktigste blir å møte nye miljøer og nye utfordringer. Det er det som gjør livet så spennende, sier Nora.

Artikkeltags