Elverum-trener Christian Berge ville bruke den siste treningen før påske til å drille angrepsspill. Han var lei av hele tiden å måtte forklare hvordan det kunne ha seg at en gjeng A-lagsspillere til stadighet rotet bort seire på elementære feil.

– Det her går itt længer. Æ har et rykte å ta vare på. Det her ska bli dein bæste sesongen i Elverum Håndballs historie – koste ka det koste vil, mumlet Berge for seg selv, mens han så oppvarmingen fra sin vante plass på sidelinjen.

Han irriterte seg voldsomt over at playmaker Steffen Stegavik ikke hadde dukket opp på trening ennå.

– Stjærnenykka. No ska hain få sæ ei lekse hain seint vil glæm, tenkte Berge, mens han kastet et irritert blikk bort på klokka i hallen.

Tallene på veggtavla lyste mot ham. 18:15. Et kvarter inn i treninga hadde han fortsatt ikke begynt med det taktiske opplegget. Han hadde ikke tid til å vente lenger.

– Roger, hent baillnætte. Vi e nødt te å kom i gang her.

Befalingen ble litt kvassere enn han hadde tenkt seg, og oppmann Roger Næss så lettere skrekkslagen ut der han forsvant inn på lageret for å hente nettet med håndballer.
– Hvor vil du ha det?, spurte Næss.

– Sætt det her, sa Berge, og begynte å kaste baller ut på banen. Plutselig kjente han noe mykt og klissete under hånda.

– Ka f ... Berge bannet høyt.

– E det nødvendig å bruk så mytti klister på ballan, skrek han til spillerne.

Han røsket ballen løs og holdt den fram for å illustrere poenget sitt. Det ble helt stille. Til og med gamlekara på prostatabenken avsluttet sine taktiske vurderinger. Så hørtes et hyl som fikk Elverumshallen til å stå stille.

Utstrakt foran seg holdt Christian Berge fram et avkappet hode. Til tross for at det var tilgriset av blod, var det ingen tvil om hvem det tilhørte: Steffen Stegavik. Da Berge innså hva han holdt i hendene mistet han all kraft i armene. Hodet falt ned, og rullet makabert ut på parketten.

Stegavik hadde entret banen for siste gang.

Plutselig virket det som om tiden sto stille. Det eneste beviset på at den fortsatt gikk, var den høylytte tikkingen fra kampuret i hallen. Alle sto som forsteinet. Den første som kom til seg selv var oppmann Roger Næss. Han tok raskt kommandoen. Politioverbetjent av yrke, visste han godt hvordan man sikret et åsted.

– Ingen forlater lokalet! Ingen snakker med hverandre!, brølte han med en autoritet som skremte selv Berge til taushet.

Vanligvis var den pliktoppfyllende oppmannen henvist til benken. Næss tillot seg å kjenne på følelsen av å være sjef. Det var hans tid til å skinne nå. Mordgåten var hans sjanse til å bli noe mer enn Christian Berges skygge. Politioverbetjenten dro mobiltelefonen opp av lomma:

– Hva mener du med at vi ikke har noen biler i området? Må jeg gjøre alt selv?, skrek han inn i røret, før han la på og henvendte seg til spillerne:

– All right! Hør etter. Som vanlig er jeg nødt til å ta ansvar. Jeg kommer rundt og snakker med hver eneste en av dere. Det spiller ingen rolle om dere skal på hyttetur, om dere skal hjem å spille playstation, om middagen blir kald eller om kjerringa blir sur. Dere blir her til vi har funnet ut hvem morderen er!

Næss så seg grundig rundt. Hans lange erfaring fra politiyrket hadde lært ham at svaret ofte ligger nærmere enn man tror. Hvem ønsket Stegavik død? Næss gransket hodet nøye. Snittet var rent. Noen hadde åpenbart både styrke og verktøy til å skjære det rett av i ett enkelt drag. Hans trente øye så fort at mordet måtte ha blitt utført av en høyrehendt person. Næss rørte forsiktig ved den dødes hals – omtrent der pulsen normalt ville ha slått. Varmen fortalte ham at mordet måtte ha skjedd for kort tid siden.

Politioverbetjenten flyttet blikket.

To brune øyne stirret dødt tilbake. Stegavik hadde åpenbart sett sin egen drapsmann.
Næss grøsset og reiste seg. Hadde han sett etter, ville han ha oppdaget skyggen av et smil som for over ansiktet til en av spillerne som fortsatt sto på banen. Ved siden av seg kunne han høre Berge mumle fortvilet:

– Kæm i aill verden ska fyll midtbackplassen. Vi skull jo ta gull næste år. Kjetil Strand har sagt nei. Stegavik er dø. Ka i aill verden gjør æ no?

André Lindboe hadde umerkelig kommet nærmere.

– Hva med meg? Jeg vet at du ville ha meg på vingen, men jeg har da gjort det greit som midtback når jeg har fått sjansen. Selv om det ikke har vært så ofte, sa Lindboe.

Berge svarte ikke. Lindboe kjente sjalusien rive i kroppen, men holdt klokelig kjeft. Det var ikke mer enn tre måneder siden han hadde vært i klammeri med politiet. Riktignok for en trafikkforseelse, men likevel. Han var ikke mye lysten på å kjenne lovens lange arm i nakkekragen nok en gang. Linboe var fortsatt plaget med iltre gnagsår etter fotlenken han fikk på seg i forbindelse med hjemmesoningen. Dessuten var han svært nær å få tilbake førerkortet. Han var så lei av 18-bussen at han kunne spy. Denne dagen hadde han måtte dele sete med en skravlete gammel dame fra Sørskogbygda, og hadde knapt nok kommet tidsnok på trening.

Stillheten senket seg igjen, og samtlige kvakk til da en dør plutselig slo hardt igjen. Næss så seg fort om.

Hvem manglet? I tre seige klyv var han ute av døra. Ute lavet det ned. Næss hadde forbannet snøen da han måkte fram bilen før treningen, men nå var han glad for å se det urørte hvite teppet på parkeringsplassen. Ingen hadde forlatt åstedet. Morderen var fortsatt i Elverumshallen.

Opprømt snudde Næss seg og dro opp døra. Han skulle oppklare drapet og få forfremmelsen han mente seg fortjent til. Han skvatt til da han løp rett på skøyteløperen og Stegaviks kollega i Blostrupmoen Medical Equipment, Eskil Ervik, som var på vei ut av hallen.

– Hva gjør du her?, spurte Næss forfjamset.

– Jeg skulle bare sjekke at hjertestarteren i hallen fungerer. Det er jobben min, svarte Ervik fort. Han var kledd i rød jakke fra BME. I hånda bar han en sort bag. Den tidligere landslagsløperen hadde hatt stor suksess som selger av hjertestartere, og hadde de siste årene lagt seg opp en pen pengesum. Nå som han hadde gitt seg som skøyteløper, ville det komme godt med.

– Du får bli med inn igjen, sa Næss bryskt.

– Kan jeg sette bagen min her så lenge. Sjefen min skal komme å hente den, svarte Ervik.

Næss tenkte seg om. Bagen var ikke stor nok til å romme en kropp, og han hadde nok av andre ting å drive med.

– Greit, men jeg må få se gjennom den, svarte han. Ervik åpnet bagen. Lyset fra lampene i taket skinte som små soler i det blanke skøytestålet. En rød trikot lå pent sammenbrettet under skøytene. I tillegg fant Næss et par svarte votter i en av sidelommene, men ellers var det ingenting som vekket hans interesse.
Næss dro hånden fraværende over skøyteeggen.

– Greit. Den kan stå her, men du blir med inn igjen, sa han til den forhenværende landslagsløperen.

Ervik fulgte lydig ordre. Han gikk forbi hjertestarteren som hang rett utenfor vaktmesterkontoret, og kom inn i hallen. Da han så Stegaviks hode ligge på parketten, utstøtte han en lav ulende lyd.

– Hva er det som har skjedd? Vi var kolleger! Han kan ikke være død! Han var den beste selgeren i firmaet, akkurat som han var det på banen. Min karriere er over. Det var Steffens tur nå, hikstet han fram.

Roger Næss snudde seg vekk. Han hadde aldri satt pris på sipping. Verken på jobb eller privat.

Han rettet oppmerksomheten sin mot Lars Nordberg. Den vanligvis så snakkesalige kapteinen hadde ikke ytret et ord på lenge. Nå satt han rolig på parketten og fingret med et flak av en mobiltelefon.

– Hei! Legg fra deg den der. Forresten, alle legger mobiltelefonene sine i en haug hvor jeg kan se dem, befalte Næss. Alle fulgte lydig ordre. En etter en la de mobilene sine fra seg. Plutselig begynte en av dem å ringe. Næss kastet et blikk ned i haugen, og kvakk til da han så at det blinket «Herrem» i displayet på en av dem.

Kjapt plukket han opp telefonen og svarte med et enkelt «hallo».

– Er kysten klar? Kvinnestemmen i andre enden hadde en umiskjennelig Stavanger-dialekt.

– Ja, svarte Næss kjapt. – Kommer du i kveld?, spurte stemmen.

– Ja. Hvor skal vi møtes? Næss kjente pulsen dundre i ørene. Var Camilla Herrem involvert i drapet på sin egen kjæreste? Hadde hun et forhold til en av de andre Elverum-spillerne?

Næss kunne se for seg overskriften i Østlendingen: «Stegavik sjalusidrept». Han fryktet at konsekvensene for laget ville bli store. NM-gullet ville definitivt blekne til sammenlikning.

– Hva mener du? Vi møtes alltid på ... Plutselig ble det stille. Forbindelsen var brutt.
Næss forsøkte fortvilet å finne ut hvordan han kunne få ringt kvinnemennesket opp igjen, men måtte gi opp.

– Hersens iPhone, nærmest hylte han, og kylte den gjenstridige telefonen under nærmeste benk. Hans tekniske sans hadde aldri vært like godt utviklet som den taktiske.

Næss begravde hodet dypt ned i hendene. Lynkjapt fisket Lars Nordberg fram telefonen fra under benken.

Han hadde ikke råd til å bli oppdaget nå. Endelig var han så nær målet at han formelig kunne kjenne duften av kvinneparfyme leke i neseborene.

Nordberg slapp telefonen diskret ned i ermet på genseren. Den fikk knapt plass under stoffet som strammet over bicepsen.

Kapteinen hadde jobbet lenge med kastarmen. Å se bra ut på Løkenstranda var bare en hyggelig bieffekt.

Før han ble skadet, var han muskuløs nok til å rive i stykker telefonkatalogen med bare nevene.

I en flyktig tanke forbannet han den vonde høyretommelen sin. Den var fortsatt ikke leget etter smellen i møte med en ureglementær ansiktsmaske i Stord-kampen, og nå var den tilbake i gips.

Nordberg var ikke en gang i stand til å løfte nevøen sin på fire år. Det irriterte ham grenseløst. Camilla hadde alltid likt barnekjære menn.

Bak ham trampet Berge fram og tilbake som i transe.

– Om æ fløtte Auer over på stræk, kain æ kanskje få gjort midtback av Gullerud. Eller Toft. Dævven kor vanskelig, mumlet treneren halvhøyt for seg selv.

Næss hadde vært stille lenge. Han tenkte så det formelig knakte i pannebrusken. Sakte ble han hentet tilbake til virkeligheten av en irriterende rasling.

Det var vaktmester Roger Amundsen som fingret med det enorme nøkkelknippet sitt. Han var utålmodig. Men det var ikke første gang. Amundsen hadde jublet i sitt stille sinn da Stegavik fikk kontrakt med Drammen før fjorårssesongen.

Endelig skulle han få komme seg hjem i normal tid. Stegavik var alltid den siste som kom ut av garderoben, og Amundsen hadde flere ganger gått glipp av Kveldsnytt på grunn av midtbackens forfengelighet. Nå var Stegavik tilbake, og det var de irriterende vanene hans også.

Han måtte smile litt da han irettesatte seg selv: trønderen var historie nå.

Amundsen lot fingrene stryke over Leatherman’en han hadde festet i nøkkelknippet. Når denne kvelden var over, ville han aldri mer trenge å skrive en eneste overtidstime på jobb.

Det var en sannhet med modifikasjoner. Amundsen var kjent for å ofre mye tid i Elverumshallen. Uten ham hadde det antakelig ikke gått rundt. Senest denne ettermiddagen hadde han kommet tidlig for å slippe inn Ervik slik at han fikk sjekket hjertestarteren. I tillegg hadde han tatt hånd om en av ungene i turngruppa, som i et ivrig øyeblikk hadde fått et stygt kutt i leppa etter å ha overvurdert egne ferdigheter på bommen.

Amundsen kunne ikke utstå blod, og hadde nærmest kastet plaster etter ungen.
Han hadde ikke dårlig samvittighet. Lenge hadde han irritert seg over foreldre som brukte turngruppa som barnevakter.

– De får passe på selv. Jeg har nok av andre ting å drive med, hadde han frest for seg selv.

Roger Næss hadde ingen grunn til å frese lenger. Han hadde beregnende kalkulert seg fram til hvem som sto bak den kaldblodige gjerningen. 

– Alle samler seg rundt meg på banen, befalte han.

Etter en lang kunstpause rensket han stemmen: 

– Jeg vet hvem morderen er, sa han og satte øynene rett i gjerningsmannen.