Damelandslagssjef Hege Riise tjener ikke like godt som herrelandslagssjef Ståle Solbakken. Det reagerer kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) sterkt på. Hun er skuffet og sier til NRK at hun hadde håpet at lik lønn for likt arbeid også hadde kommet til Norges fotballforbund i 2022. Det er en trist reaksjon. Trist fordi kampen om lik lønn for likt arbeid er altfor viktig til at den skal preges av refleksreaksjoner uten relevans i virkeligheten. Likelønn mellom kvinner og menn betyr at lønna skal fastsettes etter kjønnsnøytrale kriterier og normer, ikke at kronebeløpet skal være likt. Det betyr at Hege Riise, dersom forhold som personlige prestasjoner, ansiennitet og utdanning var like, hadde hatt rett på den samme lønna som Ståle Solbakken dersom det var snakk om jobben som herrelandslagssjef. Men det er det jo ikke. Det er forskjell på jobben og ikke minst; det er forskjell på verdien av jobben.

Trettebergstuen hadde hatt helt rett dersom herrefotball og kvinnefotball var markedsmessig likestilt. Sjøl om forskjellene lykkeligvis blir mindre og mindre, er det fortsatt stor forskjell på markedsverdien mellom herre- og damefotball. Det åpenbarer seg gjennom spillerlønninger, tv-rettigheter, reklameinntekter, publikumsoppslutning og overgangssummer. Når markedskreftene rår, blir tanken om likhet meningsløs. Og det gjelder ikke bare likhet mellom kjønn. Ingen sammenlikning for øvrig, men Østlendingen-redaktøren tjener sjølsagt ikke like mye som VG-redaktøren og skulle loven krever at Bjøro Håland har rett på like mye for en konsert som Bob Dylan?

Når markedskreftene rår, blir tanken om likhet meningsløs

Prinsippet om lik lønn for likt arbeid er sjølsagt for de aller fleste. Men det er ikke det samme som at kvinner og menn skal tjene likt. Lønnsgapet mellom kvinner og menn i dag skyldes i stor grad at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner velger yrker der lønna er dårligere. Likelønn mellom kjønn, handler altså nå mest om å minske yrkesdiskrimineringa. Det bør statsråden fokusere på.