«I dag kommer regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid», sa statsminister Erna Solberg for på dagen to år siden. Med helse- og omsorgsminister Bent Høie, helsedirektør Bjørn Guldvog og direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg, sto statsministeren alvorstynget på podiet og fortalte oss om det raskt spredende korona-viruset, om hvor fatalt det kan ramme oss, om redselen og frykten og at samfunnet måtte stenges.

Statsministeren la ikke skjul på at det ville kreve mye av hver enkelt, men understreket nødvendigheten av at alle måtte bidra for å bremse smitten og slik redde de mest utsatte av oss. I løpet av minutter ble håndsprit, munnbind, avstandsregler, klemmeforbud, kohorter, stengte skoler og barnehager, avlyste arrangementer og karantene den nye hverdagen.

Og dugnadsbegrepet fikk en helt annen betydning.

Vi bør ha lært at når en krise berører alle, så må også løsningen involvere alle

Sjøl om viruset fortsatt spres og preger hverdagen vår, er den største frykten over og hverdagen er i ferd med å komme tilbake.

Det tok altså to år.

Knallharde restriksjoner og tøffe tiltak i begynnelsen og massevaksinering etter hvert, er årsaken til at vi nå kan se lyset i tunnelen. Det store spørsmålet nå, er hva disse to åra har gjort med oss og hva vi har lært. To år er lang tid for mange. Store deler av ei ungdomstid, en barndom eller den siste verdifulle tida i et langt liv. Avbrutte karrierer, ødelagte planer og investeringer. Vi er heldige som kan kompensere mange av de økonomiske skadevirkningene.

Verre vil det bli å viske ut alle de andre utfordringene mange har kjent på i to lange år. Alle vanene som er endret, alle planene som er kastet om på, alt initiativ som er lagt på vent.

Vi bør ha lært at når en krise berører alle, så må også løsningen involvere alle og vi har lært mye om tilpasningsevne og relasjoner.

Tar vi med oss dette videre, er det godt håp.