«Ta ikke fra meg sorgen»

Boken består mest av Thorbjørns egne tekster, men også andres dikt han er særlig glad i. Boka er fint illustrert, med blant annet denne akvarellen av Arne Martinsen, som illuderer ei bru opp til himmelen, med lyset fra kirken som Thorbjørn kan se hjemme fra gården, Skogli.

Boken består mest av Thorbjørns egne tekster, men også andres dikt han er særlig glad i. Boka er fint illustrert, med blant annet denne akvarellen av Arne Martinsen, som illuderer ei bru opp til himmelen, med lyset fra kirken som Thorbjørn kan se hjemme fra gården, Skogli. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Thorbjørn Bakken gir ut bok om sorgen etter at han mistet både kona Turid og datteren Heidi på kort tid.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

– Jeg levde i mørket, sier Thorbjørn Bakken.

– Jeg orket ikke å skru på lyset her hjemme.

I tiden etter at datteren Heidi døde i august 2011 bare 20 måneder etter at Heidis mor døde, gikk det bare nedover, forteller Thorbjørn.

– Å komme hjem til tomt hus, som for evig skulle være tomt kjentes det ut som, var grusomt.

Snakker med Heidi

– En dag jeg var på kirkegården snakket Heidi til meg, forteller Thorbjørn.

– Jeg fikk beskjed om å lage en kveld i kirken med tekster, dikt og sang.

Thorbjørn følte han måtte gjøre som Heidi ville. Han satte seg ned og skrev, og hadde et mål mot denne kvelden. – Jeg tenkte ikke lengre enn dit, forteller han. Punktum.

– Alle var velvillige forteller han om førjulsprogrammet han fikk i stand, i desember 2011.
Lån av kirken, organist Stefan Bernard, trekkspiller Kjetil Skaslien og sangeren Jan Lans, alle sa ja.

Vendepunkt

I boken kan vi lese om hvor vanskelig det var å gjennomføre kvelden for Thorbjørn, og at han hentet styrke ved datterens grav.
« ... da jeg gikk innover golvet følte jeg meg så sterk at jeg kunne løftet hele bygget!»

Da programmet var ferdig sto mange igjen etterpå som ville trykke Thorbjørn i handa og takke for at han satte ord på tanker som mange av tilhørerne også hadde hatt.

– Jeg fikk mange venner den kvelden, forteller Thorbjørn.

Mange spurte meg om å få noen av diktene, og mange oppfordret meg til å gi ut dem som bok.

– Jeg ser for meg hvordan Heidi ville tatt imot boka, sier Thorbjørn, og stryker over boka slik datteren pleide å gjøre hver gang forfatteren og forleggeren kom hjem med en bok.

– Jeg kan fortsatt høre hva Heidi ville ha sagt om forskjellige ting, og at hun ville satt pris på denne boken er jeg sikker på.

Spesiell venn

Og blant alle som ble igjen for å snakke med Thorbjørn etter kirkekvelden, var det særlig ett spesielt møte som ga en sterk opplevelse. Det forstår vi på dedikasjonen boken innledes med:
«Denne bok er tilegnet Mona, som løftet meg da jeg lå nede og som varmet meg da jeg frøs».

Artikkeltags