Både på nett og i regionavisene bagatelliserer tilhengerne av å splitte Innlandet kostnaden som følger med. La oss heller være ærlige: En splitting vil koste mye for oss alle.

Det er synd at de som besluttet folkeavstemning ikke har ønsket å utrede og belyse konsekvensene av sin egen beslutning. Dermed blir debatten i forkant av folkeavstemningen lite opplyst.

La oss ikke late som om økonomien ikke er viktig. Det er den. Velgerne må få et realistisk bilde av hva splittingen koster og får av konsekvenser, men også prisen for etableringen av to nye fylkeskommuner – og prisen for å drifte dem de nærmeste årene.

Fylkeskommunedirektøren og hans stab har anslått den direkte kostnaden for splitting til 100 millioner kroner. Dette fnyses det av blant de som vil splitte og det sies at staten kommer til å ta regningen. Men hvem er egentlig staten…? Jo det er alle vi som utgjør fellesskapet i Norge. Husk at hver krone staten bidrar med, er fellesskapets penger – som kunne vært brukt innenfor utdanning, helsevesen, eldreomsorg eller til å utjevne forskjeller mellom folk.

Staten sa også forrige gang at de skulle dekke kostnader fylkene hadde ved sammenslåing. I Innlandet endte prisen på et sted over 90 millioner (trolig mellom 110 og 120 millioner når alt regnes inn). Staten betalte 30 millioner. Resten måtte tas i Innlandet. Det blir ikke annerledes ved en splitting: At staten bare vil dekke deler av regninga for selve oppdelinga, er sikkert.

I tillegg til kostnaden med selve splittingen og etablering av nye fylkeskommuner, kommer årlige ekstrakostnader på 60 millioner som fylkeskommunedirektøren og staben hans har regnet ut at det vil koste å drifte to fylkesadministrasjoner med to sett politikere i stedet for en. Ingen nasjonale politikere, selv ikke Slagsvold Vedum, har gitt noen løfter om å ta denne regninga. Den må tas ved at de oppdelte fylkene må kutte på andre områder for å betale regninga.

Når NHO er så tydelig mot splitting kan vi gå ut fra at dette er negativt for bedriftene våre. Og når Fagforbundet på vegne av sine medlemmer som jobber i fylkeskommunen har samme syn, blir det neppe bedre for arbeidstakerne heller. Og når vi vet at en rekke aktører innen frivillighet, pasientorganisasjoner, idrett, kultur, næringsliv, fagbevegelse og forvaltning har tilpasset seg det nye fylket – da vet vi at de også vil påføres mye ekstraarbeid, mye kostnader og mye omorganisering hvis fylket skal splittes opp igjen.

Splitting av Innlandet, etablering av nye fylkeskommuner og merkostnad ved drift vil koste rundt 700 millioner kroner de neste ti årene. Den regninga må skoleelever, busspassasjerer og folk med dårlige tenner i Innlandet betale i form av kutt i tjenestene. Helt vanlige folk som bor og lever i Østerdalen, Solør, Trysil og Engerdal og som trenger fylkesveier, tannklinikker, bussruter, næringsutviklingsmidler eller kulturaktiviteter må være forberedt på kutt. Det finnes ingen andre steder å hente disse pengene enn ved å kutte i tjenestene.

Nå har sammenslåingen skjedd. Kostnaden er tatt. Omorganiseringen har begynt å komme på plass. Nye fagmiljøer er etablert. Uroen er i ferd med å legge seg. Skal vi da kaste Innlandet ut i nye år med uro, store kostnader, tvangsflytting av ansatte og omorganisering av organisasjonslivet i regionen vår? Og gjenopprette de evinnelige «kretskampene» mellom Hedmark og Oppland? Eller bør kreftene nå rettes inn på å skape arbeidsplasser, snu den negative utviklingen som mange kommuner opplever og jobbe sammen for å få nasjonal oppmerksomhet og nasjonale satsinger til vår region?

Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Fylkestingsrepresentant, Innlandet Arbeiderparti, Elverum