Du kan nesten tro at han ser med litt andre øyne enn resten av oss. For området rundt Aasheim i Rendalen er da vitterlig ganske så preget av forfall. Men slik har det ikke alltid vært. Og en engasjert John Fiskvik er overbevist om at det skal gå an å løfte i alle fall deler av området tilbake til det Aasheim var under sine glansdager.

Etter at han flyttet tilbake til hjembygda i i 2007, satte han seg fore at han skulle ta tak i ett stort prosjekt hvert år.

– Og det har jeg gjort. Utfordringen er bare at det ikke tar slutt, for disse prosjektene varer jo gjerne i mer enn ett år hver, så det blir bare flere og flere av dem, ler han.

– For øvrig hadde det ikke vært mulig å realisere det aller meste av disse prosjektene uten de fantastiske og engasjerte frivillige, som Rendalen har svært mange av, påpeker han.

God plass

Vi rusler rundt mellom godt voksne hus på Handelsstedet Aasheim lengst sør i Rendalen. Men til tross for de nedslitte overflatene, klarer John lett å se for seg et helt annet og yrende liv ved bredden av Storsjøen.

Det er en visjon han deler med Eva Stenersen Andrå i Andrå Eiendom, som er dagens eier.

– Vi kjøpte det nedlagte hotellet i 2002, primært for å ha en fritidseiendom i Rendalen, siden både mannen min og jeg er rendøler. Så tok vi over den gamle butikken og postkontoret i 2015/2016. Etter hvert kom tanken på at dette stedet kunne brukes til noe mer enn bare utleieleiligheter, sier Eva Stenersen Andrå.

– Jeg er opptatt av at vi skal ta vare på historien, og her er det mulig å ruste opp og åpne for allmenn bruk, samtidig som vi kan bruke deler av stedet privat. Hus trenger liv, og her er det plass til alle, smiler hun.

Spennende knutepunkt

Som sagt, så gjort. Hun tok kontakt med John Fiskvik, som allerede hadde lekt med ideen en stund. Etter hvert kom også Rendalen kommune ved Arne Hagetrø og Per Ivar Strømsmoen på banen, og sammen med en hel gjeng med ildsjeler er de nå i startgropa på å kunne få et meget spennende område opp på beina igjen.

For dette var virkelig et sentralt knutepunkt i årevis. Spoler vi tida tilbake til 1856, var man i full gang med å etablere en dampskipsrute på Storsjøen. Dampskipet «Renen» la ut på sin første ordinære tur Kristi himmelfartsdag i 1859, og tøffet av gårde mellom Løsset og Aasheim tre ganger i uka.

Samtidig var ivrige anleggsarbeidere i gang med å bygge veg fra Åkre til Aasheim, slik at de reisende fikk forbindelse med hovedvegen som den gang gikk over Mora.

Driftig kar med åtte barn

Ole Olsen Aas jr. i Rendalen så mulighetene som lå i dette. Han var bare i 30-åra da han begynte å bygge både et herberge og et hotell ved stedet der dampskipet kom land. Sammen med kona, Thea Olsdatter Søstu Hornseth, drev han det hele, samtidig som de bygde opp en familie med til sammen åtte barn.

Eldstemann Olav (kalt Aasheimern) ble i Rendalen, mens alle de andre sju utvandret til Amerika på rekke og rad. Lillebror Embret kom riktignok tilbake etter noen år, og historiene hans fra alt han hadde opplevd, samlet både små og store.

Fridtjof Nansen og fiffen kom

Da Ole var 43 år, brant herberget. Men det stoppet ikke den driftige rendølen. Han satte i gang igjen, og alt året etter sto et nytt hotell ferdig bygget på branntomta. Samtidig ble eiendommen utvidet med både landhandel og drengestue, i tillegg til fjøset, grisehuset, låven, stallen, vedskjulet, vognskjulet og mjølboden som sto der fra før.

Og folk, de strømmet til Rendalen. Fra før hadde bygda et yrende fløtermiljø. Og nå kom også fiffen til den langstrakte kommunen. Fridtjof Nansen og Helge Ingstad kom hyppig på besøk, i likhet med Norges kulturelite, rike friluftsfolk og reisende handelsmenn eller sakførere, som var den tidas svar på advokater.

Rendølene hadde ikke råd

De ble gjerne i ukevis, lovpriste den gode maten og servicen, og dro ut på lange jakt- og fisketurer eller turer i fjellet. Flere av familiene kom på besøk gjennom generasjoner, og storkoste seg når de kunne nyte solnedgangen fra hagen på hotellet, en hage som ble betegnet som en av landets flotteste, om ikke den flotteste, i sin tid.

– Hva med rendølene sjøl? Overnattet de på Aasheim i den tida?

– Nei, det hadde de ikke råd til. Men alt som skjedde rundt Aasheim, skapte mange arbeidsplasser for folk i bygda, påpeker John Fiskvik.

– Lokalbefolkningen handlet da også både på butikken og i bakeriet. Hadde de ikke penger, fikk de en raus kreditt som ikke ble innkrevd på lang tid. Skulle de fortsatt ikke ha penger, var det alltid mulig å jobbe for å bli skuls, sier han.

Sa nei til toget

I 1875 sto Rørosbanen ferdig fram til Koppang. Enkelte vil ha det til at rendølene ville ha de pene jentene sine for seg sjøl, og ikke utsette dem for alt fra anleggsslusker til jernbaneansatte. Nå er det vel ikke sikkert at det var den reelle grunnen, men de sa i alle fall nei til jernbane gjennom bygda, og takket dermed nei også til en økende mengde reisende, som nå satset mer og mer på å ta toget.

Da dampskipet gikk konkurs bare tre år senere, kunne det ha satt en fullstendig stopper for en videre utvikling av stedet.

Men så kom den nye vegen fra Koppang via Burua til Åkre. Den seilte opp som et meget godt valg for folk som skulle både nordover og sørover, og med en kreativ familie boende på Aasheim, som nektet å gi seg, økte trafikken jevnt og trutt.

Rammet av brann igjen

Olav fikk etter hvert seks barn med kona Anna fra Søndre Fiskvik. Datteren Tordis overtok hotellet, sønnen Erling butikken, mens minstejenta Kjellaug tok ansvar for poståpneriet. Olav junior ble tilknyttet hotellet som kjentmann og guide, men startet tidlig også opp med lastebiltransport. Astrid ble lærer, mens Oddlaug døde kun 19 år gammel.

Like etter at de også hadde bygget bakeri, rammet imidlertid tragedien igjen. I 1912 brant nemlig hotell nummer to. Heldigvis var de denne gang godt forsikret, slik at de kunne bygge opp igjen et nytt hotell etter ett år.

– Og dermed hadde Aasheim nytt hotell, kafé, skysstasjon, bakeri og landhandel, og bare noen år senere fikk de sin egen kraftstasjon og bensinutsalg, sier John Fiskvik.

Ny riksveg

Da kong Haakon og hans følge var på flukt fra tyskerne i de dramatiske aprildagene i 1940, overnattet de på Aasheim Hotell før de dro videre nordover. Bak dem kom tyskerne, som både tømte og ramponerte butikken på stedet. Men som vanlig ble ting bygget opp igjen på Aasheim.

– Det var masse aktivitet her i årevis. Men da fløtinga tok slutt i 1984, og alt ble flyttet over på vei og bane, mens hovedvegen gjennom Østerdalen, riksveg 3, ble lagt i en ny trasé gjennom Glommadalføret, var det starten på slutten. Bakeriet ble nedlagt, bensinstasjonen og poståpneriet likeså. I 1985 flyttet dagligvarebutikken til Åkrestrømmen og til jul samme år stengte hotellet dørene, sier John Fiskvik.

Inngangsporten

Det kunne ha blitt med det. Men med driftige folk med et hjerte for Rendalen i og utenfor bygda, kan mye skje.

John har snakket seg varm nå, og forteller ivrig om foreningen Handelsstedet Aasheims Venner, som ble formelt etablert 4. desember 2021.

Målet er å gjenskape og bevare det historiske kulturmiljøet, og i disse dager sendes det ut info til folk i bygda om å bli med på det store løftet.

John sitter sjøl som leder av foreningen. Han har sammen med flere ildsjeler tatt initiativet til å gjenskape det som er inngangsporten til Rendalen sørfra, om enn ikke helt tilbake til fordums prakt, så i alle fall til noe rendølene kan være skikkelig stolte av.

– Tanken er å renovere området, og åpne det slik at det gagner allmennheten, gir muligheter for lag og foreninger til å samles og skape liv og aktivitet.

– I neste omgang bør det vurderes om ikke også Sana og Skjørbogen bør inngå i en helhetlig plan for å gjøre nordenden av Storsjøen til et enda mer attraktivt område, både for rendøler, hyttefolk og besøkende, mener han.

Ny småbåthavn

– Vi har allerede bygd ut småbåthavna i samarbeid med Aasheim-familien, og det neste på programmet er å bygge opp igjen brygga, som er i ferd med å forsvinne i sjøen. Vi skal samtidig sette i gang med å gjenoppbygge hagen, før vi håper på å kunne fikse fasaden på hotellet og restaurere første etasje innvendig, sier han ivrig.

Alt gjøres i samarbeid med eierne. Og Eva er veldig positiv til den kommende utviklingen.

– Tanken er jo å bygge opp igjen alt med tida. Men i første omgang er det snakk om å pusse opp og åpne for bruk av lokalene i første etasje. Det er veldig hyggelig hvis vi klarer å skape nytt liv her, sier hun.

Annen type drift

– Hadde det vært mulig for dere eierne å ta dette løftet sjøl?

– Ja, det kunne vi gjort. Men da hadde det vært snakk om en helt annen type drift av stedet, der det ikke hadde blitt så åpent for bygdefolket. Det er fortsatt snakk om å bidra med store summer for vår del, men på denne måten kan vi sørge for at hele miljøet kan gjenskapes, ikke bare hotellet. For de andre bygningene rundt er også veldig interessante. De blir fort litt oversett, men det var jo et helt lite samfunn her, sier Eva.

Hun håper nå at lokalbefolkningen blir med på dugnadslaget, og gjennom det kan føle et eierskap til stedet. Det er John Fiskvik veldig enig i.

– Hagelaget og historielaget skal involveres, og vi håper på å kunne knytte til oss flere lokale lag og foreninger etter hvert, i tillegg til at vi ønsker oss så mange enkeltpersoner som mulig som medlemmer, sier han.

For rendøler, hytteeiere og tilreisende

– Hva tenker du deg at Handelsstedet Aasheim kan bli framover?

– Det er litt åpent hva det blir av kommersiell virksomhet her. Men jeg ser for meg at det skal bli aktiviteter til beste for både rendølene, hytteeiere og tilreisende ellers. Vi har da også et ansvar for å ta vare på historien vår. Rendalen har en helt unik historie, og de naturressursene som en gang dro så mange turister hit, er fortsatt her, mener John.

– Ved hjelp av medlemskontingent, frivillige hender og både økonomiske og faglige støttespillere, skal vi kunne komme godt i gang prosjektet. Det er mulig å få til mye gjennom engasjement og dugnad, mener John Fiskvik.

I løpet av mars vil det bli avholdt et bredt anlagt informasjonsmøte der planene og framdriften for Aasheim skal presenteres for alle interesserte.