Midt i blinken, mener Stine om jobben hun har fra i år.

Volumfestivalen presenterer unge, fremadstormende hedmarkinger innenfor ulike kulturuttrykk, og det er i grunnen slikt Stine driver med i de tre–fire andre jobbene hun har også.

– Jeg elsker å finne fram til nye artister og få presentert dem for et publikum, sier Stine.

– Skytingen er det kanskje slutt på?

– Jeg har ikke lagt opp... Men det er tungvint når en bor i Oslo og ikke har bil og ikke har plass til utstyret. Hjemme i Elverum var det bare å dra bortpå Terningmoen, sier Stine.

Hun har tatt noen morsomme valg gjennom livet – gått på toppidrettsgymnas, studert tegnspråk, begynt på kulturprosjektledelse-studier (puh) to ganger, og fullført siste gang, nå i vår, ved BI i Oslo.

– Jeg har hatt mange yrkesdrømmer. Først ville jeg bli prinsesse for å kunne bruke prinsessekjole, så butikkdame, og det ble jeg, jeg jobbet på Rema 1000 i fire år, så ville jeg bli sjukepleier, og det tror jeg kom av at jeg fikk diabetes som sju-åring, så hadde jeg lyst til å bli psykolog, og så festivalsjef. Og det er jeg jo faktisk nå, sier Stine, som ble spurt av festivalledelsen om hun kunne tenke seg å bli leder fra i år.

Mari Nøren Stenersen ga seg i fjor. Hun telte på knappene om hun skulle oppfordre Stine til å ta over som leder, for saken er at Stine har hatt ansvaret for musikkdelen av Volumfestivalen de fire siste åra, og har vært råflink i den jobben.

– Jeg synes det var en ære å bli spurt om å ta jobben. Og så synes jeg det er litt tøft at det er en kvinne som er leder. Det er ikke så mange festivaler som har kvinner som ledere, sier Stine.

Hun er spedbygd og grann, men med et sterkt ansikt og direkte blikk. Hun snakker med en selvfølgelig trygghet og ro.

– Jeg er enebarn. Jeg har hørt at enebarn blir selvstendige, sier Stine.

Selvstendig var hun sannelig da hun bestemte seg for å begynne å skyte også. Det hadde seg sånn at da hun gikk i sjuende klasse på Søbakken, fant rektor ut at nå skulle de snu litt på flisa, så jenter skulle gjøre gutteting og omvendt. Stine grep til våpen, enda hun ikke kjente til noen som drev med skyting.

Og så traff hun blink. Gang etter gang. Det viste seg at det bodde et kjempetalent for skyting inne i jenta.

 

– Egentlig tror jeg at jeg driver med skyting ennå. Men jeg gjør jo egentlig ikke det. Det blir ikke tid. Men jeg vil ikke si at jeg har lagt opp, heller. For det er moro å skyte. Pappa har ringt hvert år de siste åra og lurt på om jeg skal være med på NM, for han har fulgt opp noe veldig etter at jeg begynte å skyte. Jeg slang meg med i fjor også, uten trening. Jeg fikk premie, så det var ikke så verst. Eventuelt var det få andre i klassa mi, ha-ha, sier Stine.

Roen og tryggheten hennes var noen av fordelene i skytingen. I Østlendingens arkiv fra da hun var mest aktiv, står det stadig i referatene at Stine gjerne kom i siste liten til konkurranser. Hun så sjelden etter hvordan konkurrentene lå an, og var også sikkerheta sjøl i omskytinger og rangeringer.

– Jeg blir aldri stressa. Jeg er nok rastløs, men ikke stressa, sier Stine, og svarer rolig i mobilen som ringer at saken det ringes om, skal hun ta seg av.

Av de beste resultatene til Stine er da hun vant Landsskytterstevnet i si klasse i 2006, og året etter ble hun norgesmester på 300 meter liggende skyting. Året etter der igjen fikk hun fylkeskommunens stipend for unge, lovende idrettsutøvere. Stine trente hver dag, og sa til Østlendingen at drømmen var å bli tatt ut til OL i 2012. Dit kom hun ikke.

– Hva skjedde?

 

– Jeg begynte 15 år gammel på Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer, som hadde skytelinje da. Men etter hvert syntes jeg det ble plagsomt å tenke på at mamma og pappa måtte betale den utdannelsen min, og så ble det til at jeg tok de to siste årene av videregående hjemme i Elverum. Der hadde jeg fortsatt både Terningmoen og treneren min, så det gikk fint.

Men det var ikke bare skyting med Stine, det var musikk også. Hun fikk et lite keyboard da hun var lita, og spilte på det etter gehør. Men hun fortsatte ikke å spille. Likevel var det noe der: Stine gikk bestandig med musikk på øret, og radioen sto støtt på en musikkanal. Venner ba Stine finne de kule låtene, for hun fulgte med og hadde teft.

Og hun begynte tidlig å reise på festivaler. Haavefestiavlen i 2008 var den første, og senere bare bygde det på seg. Stine frydet seg når band og artister hun hadde pekt ut for seg sjøl, vakte begeistring på festivaler. Det var livet! Men en kan ikke leve av å høre på musikk og dra på festivaler.

– Jeg begynte på kulturprosjektledelse på Lillehammer. Pappa lurte småbekymret på om en kunne leve av å drive med kulturprosjekter... Jeg får hoppe av, tenkte jeg, og ta en utdannelse som kan gi meg jobb.

Dermed sa Stine farvel og takk for seg til Elverum, og dro til Oslo uten å kjenne noen der og fikk seg husrom og studerte tegnspråk ett år.

– Jeg tenkte det alltid kommer til å være hørselhemmede som trenger hørende som kan snakke med dem.

Men Stine ville aldeles ikke bli tolk. Hun ville bli ... noe rart innen musikkarrangementer.

Nå er hun endelig blitt det. Stine har i hvert fall fire jobber, som hun turnerer uten kontortid, sånn fra 11-tida om formiddagen til ved to-tida om natta, hvis det trengs.

Hun booker konserter og har ansvaret for sosiale medier på Hvaskjer på Torshov, hun har promo og økonomi for Teaterkjeller'n, hun promoterer artister for PR-byrået Astronaut, og til festivalen OverOslo har hun ansvaret for å lytte og lete seg fram til de unge, lovende.

– Derfor er det også så spennende og morsomt å få være med på Volumfetstivalen. Her er de de unge, lovende folka fra Hedmark vi skal skyve fram. Og de får treffe etablerte, som også startet her, unge og lovende, sjøl, en gang. De som er med her, sier om Volumfestivalen at den er så koselig og intim. Her får de nærkontakt med publikum, og festivalområdet er lite og sentrumsnært, sier Stine, som synes det er naturlig at Volumfestivalen retter seg mest mot et ungt publikum. For det er jo de uoppdagede talentene som skal vises fram.

– Men publikum i alle aldre er velkomne på verdens koseligste festival, sier Stine

Nå fikk Stine den formelle kulturprosjektutdannelsen til slutt, ordentlig solid, med grundig opplæring i både økonomi, markedsføring og ledelse innenfor kulturfeltet.

Hun har det aldeles som plommen i egget, og når hun ikke jobber, slapper hun av på konserter et par–tre kvelder i uka. Dessuten har hun startet sitt eget, lille bookingfirma, og venninna Marie Gjestvang og Stine har kvinne-discjockey-selskapet Girls Only som begynner å få en del jobber i Oslo.

– Jeg driver visst egentlig bare med musikkgreier, virker det som. Jeg må ha noe å gjøre hele tida. Hadde jeg møtt en ålreit fyr, hadde jeg trappet ned, for å få tid til ham. Litt, i hvert fall, sier Stine.

– Og skytinga – blir det mer tid til den?

– Jeg har ikke lagt opp, sier Stine.