Fredag 30. august 2019 er som en hvilken som helst dag i Helene (31) og Dag Erik Kokkin (32) sitt svangerskap. Samboerne trodde først de skulle få én jente, men en senere ultralyd viste to hjerter som slo friskt og raskt inne i Helenes voksende mage.
Våren og sommeren har de brukt til å bygge redet i det nye flotte huset i Ottestad. Alt var klart. Bilstoler, stellebord, tvillingsenger og barnerom.
Helene diskuterer med Dag Erik når hun merker en murring i mageregionen denne kvelden. De tenker at jentene deres bare vrir litt på seg eller er i vekst.
De ukjente følelsene og presset i magen gir seg ikke gjennom natta. Som førstegangsfødende er det umulig for Helene å skjønne at det er en altfor tidlig fødsel som allerede er i gang.
17 timer senere står Helene og Dag Erik ved én kuvøse på Rikshospitalet i Oslo – de som skulle bli tvillingforeldre har fått ett barn og mistet det andre.
Dette er historien om en bunnløs sorg over å miste Saga, men også en fortelling om framtidsrettet optimisme og glede over å beholde Ylva.
Bygge rede
Dyrepleierstudenten Helene fra Lørenskog og skiskytteren Dag Erik fra Åsnes møtes i 2011. De blir raskt en stor del av hverandres utadvendte og åpne liv.
I 2013 velger Dag Erik å legge skiskyttergeværet på hylla. Talentet som var bedre enn de som i dag er verdens beste.
Nyforelsket og midt i 20-årene bruker de tiden på hverandre, reise og sosial omgang med en stor vennekrets.
I mars 2019 faller brikkene på plass. De kjøper drømmehuset i Ottestad, perfekt plassert mellom begges familier på Romerike og i Solør. Helene blir raskt gravid etter at de har kjørt flyttelasset fra Bærum til Ottestad. To skal bli til tre – tror de.
– Ultralyd etter åtte uker viser ett hjerte og en baby i magen, men vi velger å ta en ny ultralyd i uke 12. Da viser ultralyden to friske og fine hjerter som slår om kapp der inne, sier Helene.
– Ny ultralyd i uke 18, skal si vi var nervøs for om de skulle finne en til da, skyter Dag Erik inn.
Det er fortsatt to. To jenter. Planleggingen starter umiddelbart. Å bli tvillingforeldre vil kreve mye av begge to, men lykken er altoverskyggende.
Helenes svangerskap forløper helt uten problemer. Hun føler seg sterk. Hun elsker å gå turer ute i den friske vårlufta. Spesielt kulturlandskapet i Stange vestbygd og rundt Atlungstad gir henne ekstra energi til å bære fram sine to jenter.
Det gjør hun helt til den siste fredagen og lørdagen i august. Den helga snus livet til Helene og Dag Erik fullstendig på hodet for alltid.
Den dramatiske fødselen
Til tross for ubehageligheter i mageregionen sender Helene samboeren opp til Rena. Det er Birkebeinerrittet, og Dag Erik skal være sjåfør for noen kompiser som skal ut på det ni mil lange rittet over fjellet til Lillehammer.
Selv setter hun seg i bilen og kjører samme veg, men stopper ved sykehuset i Elverum. Hun har allerede snakket med fødeavdelingen på telefon. De mistenker urinveisinfeksjon, bekkenløsning eller kynnere, men ønsker å ta en sjekk.
– Vi ble enige om at det ikke var uforsvarlig at jeg drar til Rena. Jeg og Helene hadde dialog hele vegen, og jeg var ikke langt unna.
Da Helene kjører til Elverum lørdag formiddag er det fire minutter mellom riene. På Elverum forstår de alvoret i situasjonen.
De trykker på den største røde knappen de har. For de erfarne legene og sykepleierne forstår at det er en altfor tidlig fødsel som er i gang. Medisiner klarer å bremse det noe, men på Rikshospitalet setter de opp to store team. Helene kjøres i ambulanse til Oslo, mens Dag Erik kaster seg etter i bil.
– Alt i denne fasen er veldig fint. Vi har filmsnutter for jeg sier «wish me good luck». Det var så trygt rundt oss. Det var positive tanker, sier Helene.
Helene og Dag Erik var kjent med at jordmødre, lege og gynekolog er skjerpet under tvillingfødsler. Spesielt når tvilling 2 skal ut. Større plass gjør at babyen kan vri seg og det kan skape komplikasjoner.
Da vannet går og fødselen er ordentlig i gang er det den første som blir sittende bom fast, har veivet seg inn i navlestrengen og blir liggende i klem.
Saga lå i klem i seks minutter.
– Hodet er så ekstremt lite i uke 24. Ved et fullført svangerskap så fyller babyens hode bekkenet, men her var det så mye plass for henne til å turne seg rundt, sier Dag Erik.
Legene må handle og henter ut Saga. Helene opplever en smerte hun ikke kan forestille seg.
Den brutale første fødselen stresser den andre tvillingen.
– Da går det en faen i legen, og de henter ut Ylva ved å dra henne ut etter beina. Det er bare to minutter mellom Saga og Ylva.
Nå handler det om å redde liv. I 40 minutter jobber leger for å redde livet til de to jentene. Saga og Ylva er gjennom samme prosedyre. Mens Ylva responderer på all behandling til tross for at hun er 100 gram lettere, er det for sent for Saga. Hun har fått for hard medfart og livet står ikke til å redde.
Det er vanvittig å tenke tilbake på denne perioden. Vi bestilte to gravplasser. Vi visste ikke om Ylva ville overleve heller
Dag Erik Kokkin
Sorgen
De neste timene er ikke til å fatte. Jentene har de ikke sett siden fødselen, men får snart den brutale beskjeden om at den eldste ikke klarte påkjenningen.
– Det er en sorg som ... Da er hun borte.
Helene leter etter ordene.
De ferske foreldrene må raskt ta stilling til om de ønsker å se sin døde datter. Dag Erik var tydelig på at han trenger det. Det gir Helene styrke til å ta Saga inn til seg. Utover kvelden og natten får de være sammen med Saga så lenge de ønsker og holde henne.
Inne på nyfødtintensiven jobber fortsatt helsepersonell på spreng for å redde Ylva. Fødselen var beintøff også for henne. Hun veier 610 gram og er 30 centimeter lang.
Ylva kjøres hardt de neste ukene. De ønsker at hun skal puste selv, men lungene er svake og den lille nyfødte blir så sliten. Fem ganger kobles hun av og på respirator.
– Det er vanvittig å tenke tilbake på denne perioden. Vi bestilte to gravplasser. Vi visste ikke om Ylva ville overleve heller, sier Dag Erik.
De er så inne i seg selv. Har så nok med å takle følelser at de nesten blir overrasket når de ser ut av vinduet, ser at trikken går og at verden går videre utenfor deres egen krise.
Ikke før det har gått opp mot en måned våger de å håpe. Håpe og tro på at de får ta med seg den ene hjem. Dag og natt står de ved Ylva i kuvøsa. De stikker en lillefinger inn som hun kan holde i.
Samtidig som tryggheten siger inn om at Ylva vil vinne sin tøffeste kamp, må Helene og Dag Erik planlegge og gjennomføre en minnestund for Saga. Deres familier og nærmeste venner er til stede.
De har åpen kiste.
– Det var en fantastisk minnestund. Vi fikk det akkurat slik vi ønsket og vi hadde en fantastisk prest. Det var en verdig avskjed
Helene og Dag Erik kjører selv Saga de 10–12 milene til Ottestad og gravlegger henne ved Ottestad kirke.
En rekke uheldig omstendigheter førte til at eldstejenta deres ikke klarte påkjenningen. De har fått svar på alle sine spørsmål. Sykehus har konkludert med at de vil kjøre samme prosedyre på neste dame som kommer inn med ekstrempremature tvillinger.
Gleden
De finner seg godt til rette på Rikshospitalet.
Sykehuset i Oslo er deres hjem fra 31. august til 14. november. Det snakker med psykologer og sosionomer. 24 timer i døgnet, sju dager i uka er Ylva overvåket.
Både Ylvas fysikk og foreldrenes psyke tar to skritt fram, og så ett tilbake.
– Fra det sekundet vi kom til Rikshospitalet har vi blitt fanget opp av det råeste Norge har å tilby av sykepleiere, overleger og spesialister. Det ble et så vanvittig sterkt team rundt oss. Det vi opplevde er så voldsomt å absorbere, men vi er ekstremt takknemlige for all hjelp og støtte.
Saga banet veg for lillesøsteren sin, Ylva
Helene Kokkin
14. november er Ylva 1.700 gram og ikke lenger avhengig av respirator, men trenger pustehjelp. Familien flys til Elverum med helikopter. Dag Erik får være med på den 35 minutter lang flyturen.
– En ny etappe. Elverum var annerledes, for vi skulle klargjøre oss for livet hjemme. Vi hadde vært så tålmodige, men nå så vi lyset i enden av tunnelen. Hjelpen her også var verdifull og veldig rettet mot oss som familie og hva som ventet oss på utsiden av sykehuset, sier han.
Ylva blir sterkere og sterkere. Den 17. desember sover den nye familien sammen for første gang. Hun ligger med dem på pasienthotellet på Elverum denne natta.
– Da ble hun jenta vår. Vi sov sammen. Etter hvert fikk hun være med på dagspermisjon til Ottestad. Da løsna det for oss. Da var vi klare.
Jula kommer for tidlig. Den feires på fødeavdelingen på sykehuset i Elverum, men den 29. desember er alle tre klare.
– Vi feira nyttårsaften med en bæsjebleie ved midnatt. Det smalt i raketter og bleier om hverandre, men vi kunne ikke vært mer lykkelig, sier Dag Erik og Helene Kokkin.
Livet går videre
Onsdag 19. februar 2020 sitter Ylva i vippestolen sin på stuebordet i Basterudvegen. Hun smiler og småtraller. Har akkurat oppdaget en rosebukett som rager over henne. Hun spiser godt hver fjerde time hele døgnet og vokser stadig. De triller lange turer og dagen før kjørte Helene første biltur alene med datteren i baksetet.
De holder seg mye hjemme. Unngår store kjøpesentre og vil ikke ha syke folk i hus.
For Dag Erik og Helene fyller den lille jenta deres snart seks måneder – regnet fra fødselsdatoen. Legene forholder seg til termindatoen 18. desember.
– Da er hun jo bare et par måneder, men vi har kjent henne i mer enn fem. Vi vet at hun ikke kommer til å gå når hun er ett år i august, og normale utviklingstrinn kan vi ikke lese oss opp på. Men vi kan leve i nuet. Vi lar Ylva styre tempoet og forholder oss bare til henne, sier foreldrene.
Når Ylva er tre år skal hun være på samme nivå som andre barn i utviklingen.
Helene og Dag Erik har vært åpne som store sorg, fortvilelse, glede og takknemlighet hele vegen. Allerede en uke etter fødselen la de ut en hjerteskjærende status på hver sin Facebook.
– Jeg var sterk den dagen, og vi følte det var riktig for oss. For oss hjelper det å si det høyt. Dette er historien vår og noe vi skal leve med resten av livet – at vi skulle være fire. Vi mangler en. Det er ikke noe alternativ å ikke forholde seg til det.
Omgivelsene har taklet deres opplevelser på forskjellige måter. Noen spør, mens andre leter etter ordene og mange deler egne erfaringer.
Helene og Dag Erik Kokkin føler de har livet foran seg igjen. Den vårlige vinteren og lysere dager gjør den ferske familien godt. Samtidig er de opptatt av å aldri glemme. De er bevisste på sin historie.
Deres førstefødte tålte ikke en altfor tidlig og brutal fødsel.
– Vi liker å se på det slik vi gjorde i minnestunden for henne. Saga banet veg for lillesøsteren sin, Ylva.